Politisk hittebarn

Stortinget har aldri vært pådriver i kulturspørsmål. Derfor tror jeg ikke det er flertall for opera. Det går nemlig en linje fra kampen mot diktergasjer i forrige århundre til tirsdagens nei til nytt operahus: Stortinget stiger ikke i overmot til blomstrende kulturhager, men beveger seg gjennom hverdagens dont i havets og fjellets gråhet - slitets og åndsfattigdommens farge, som kulturhistorikeren Arne Stai hevdet en gang.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er selvsagt ingen politisk tilfeldighet at det ikke lot seg gjøre å komme fram til et kompromiss om sted for ny opera. Dersom det virkelig var et brennende ønske om å reise et operahus, ville politikerne ha greid det. Stortinget har jo en snart 200-årig tradisjon for vei- og jernbanekompromisser der steds- og trasévalg har funnet sin løsning. Daværende samferdselsminister Kjell Opseth spilte det store hestehandlerspillet om ny stamvei til Vestlandet uten at striden om veivalget førte til handlingslammelse. Men med en kulturbevilgning er det annerledes. Kultur er noe folk ikke interesserer seg for. Det er ingen identitet knyttet til slike saker, og da nøler politikerne. For som det ble sagt da Stortinget debatterte diktergasje til Bjørnstjerne Bjørnson: Det vil ikke gjøre noe godt inntrykk på folk når de ser at Stortinget bevilger penger til formål «der ikke frembringer mærkbare gavnlige Resultater og hvis Nytte maa ansees for uviss».

  • Det som egentlig har vært på farten i opera-saken er den mest uutryddelige av alle dimensjoner i norsk politikk, nemlig sentrum mot periferi. Vi har imidlertid vært forblindet av en politisk konvensjon, nemlig den at det er bøndene og deres representanter som er imot bevilgninger til hovedstaden, mens byene og deres representanter er for. I denne saken var det jo det gamle Bondepartiets kulturminister som kjempet for en kultursak, mens partiene med tyngde i sentrum, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, var mot.
  • Så tidligere kulturminister Åse Kleveland har rett når hun til Dagbladet i går hevder at Arbeiderpartiet torpederte operasaken. Allerede i fjor meldte Thorbjørn Jagland nytt operahus ut av valgkampen: «Vi kan ikke få både opera og enkeltrom for de gamle.» Det er bare kultursaker som stilles opp mot andre gode formål på den måten. Han skiftet også ut Åse Kleveland med Turid Birkeland, i håp om å få saken dødlagt. Men den var kommet for langt. Derfor pekte også Birkeland på Vestbanen, så langt fingeren rakk før valget og de fatale 36,9 prosent.
  • Så fant partiet på at det plutselig var nødvendig å gjøre operasaken til et spørsmål om å bygge en by. For da dreier det seg heller ikke lenger om kultur som egenverdi, da handler det om veier, husvære og arbeidsplasser. Men Arbeiderpartiet har hatt makten i så vel Oslo som i staten siden 1945, og hadde til i fjor sommer ikke vist noen interesse for slik byutvikling. Snarere tvert imot: Da de hadde sjansen til å plassere Telenor der, gjorde Jagland ingen anstrengelse for å få det til.
  • Kampen om diktergasjer, professorater og andre kultursaker i forrige århundre var et ledd i en kulturkamp. Søren Jaabæk og de andre nei-folkene hadde en visjon for et annerledes samfunn. Arbeiderpartiet ville også en annerledes kultur, en folkets kultur. De hadde arbeidersanger og Olav Dalgards film- og teaterprosjekter, og de hadde røde revyer. Nå har de ikke engang Rolf Aakervik og hans røde gitar, og det er 20 år siden Jens Evensen og Odvar Nordli spilte gammaldans for hele folket.
  • I virkeligheten har Arbeiderpartiet aldri hatt noe sikkert forhold til den borgerlige kulturen, som operakunsten er et uttrykk for. Og da de i etterkrigstida tok et løft for forskningen, var det ved hjelp av tippingen. Dermed tok de forskningsbevilgningene ut av den årlige budsjettbehandling. Partiet bandt seg til masten for at ikke andre, mer nyttige saker i folkelig forstand skulle løpe av med pengene.
  • Norge er et land der hovedstaden ikke har talsmenn i politikken. Vi er også en nasjon uten noe sterkt kulturborgerskap. Norsk politikk preges av periferiens og folkets forestillingsverden, og er derfor åpen for populistisk politikk i alle dens varianter. Derfor må vi nok belage oss på at Den Norske Opera også i overskuelig framtid blir liggende i den halvsosialistiske Folketeaterbygningen, som et politisk hittebarn.