Politisk kapital

Det går en vekkelsesbølge over USA - kan det være et ekko av Vietnam-engasjementet?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET MÅ HA VÆRT

som en gigantisk sjelevandring: Den aldrende forsvarsministeren fra Kennedys og Johnsons regimer i 1960-åra, Robert McNamara, på podiet i et auditorium på Berkeley-kampusen, selve arnestedet for Vietnam-protesten, og med Daniel Ellsberg i salen som den fremste blant en stor flokk av grånende 68-ere, vietnamprotestanter og hippier - alle hadde brukt en vesentlig del av livet til å slåss mot den politikken McNamara førte. Nittifem prosent av publikum kom med uvennlige følelser overfor McNamara og endte med å mene at han sa noe som det var viktig å lytte til. Han er blitt en misjonær for fred.

DET ER ÅPENBART

tid for Vietnam nå, om lag tretti år etter freden og tjue år etter båtflyktningene. Hans Petter Molands film «The Beautiful Country» om skjebnen til gutten Binh må sees i dette bildet. Binh er et resultat av møtet mellom en amerikansk soldat og en vietnamesisk kvinne, og han legger ut på en reise fra Vietnam til Texas for å spore opp sin far. På sett og vis var møtet i auditoriet på Berkeley en tilsvarende reise, og kanskje er det noe av det samme som skjer når presidentkandidaten og vietnamveteranen John Kerry nå skaper en vekkelse blant de demokratiske velgerne - en kombinasjon av gammel vietnamprotest og nyere Irak-protest. Det var denne protesten som ga gjenlyd i McNamaras stemme da han talte mot forebyggende militære angrep og regimeendring i kampen mot spredning av masseødeleggelsesvåpen og terrorisme, mot amerikansk unilateralisme og for samarbeid, og anklaget mediene for å gjøre en dårlig jobb når det gjelder å avsløre svakhetene ved USAs politikk i Irak.

SAMTIDIG MED DETTE

sitter jeg på et seminar på Universitetet i Oslo og lytter til den amerikanskfødte norske historikeren James Godbolt, som har fullført en studie av den norske vietnamprotesten. Han ser på den som en form for politisk kapital, som var lett omsettelig i den norske politiske strid. På samme måte bruker John Kerry sin krigserfaring som politisk kapital mot «unnasluntreren» Bush. I Norge ble Vietnam-protesten et samlingspunkt og symbol for et stort knippe av oppbrudd og protest i 1960- og 70-åra: fredssak, atomprotest, langt hår, Beatles, frigjøring og utvikling i den tredje verden, NATO, fascisme i Portugal og Spania, EF, grønn bølge, antiamerikanisme og antikapitalisme, maoisme og stalinisme. Den politiske kapitalen ble samlet i de unges hender, og bidro til en friere debatt om temaer som til da ikke var gjenstand for diskusjon og demokratisk deltakelse. De voksne hadde bare ett svar: «Ikkje gas», som Venstres leder Bent Røiseland sa i valgkampen i 1969.

VIETNAM BLE

bakteppe for en hel rekke saker, og striden fortonte seg som et oppgjør med den forrige generasjonens kollektive minne og symboler. Kampen på rismarkene i Vietnam kunne tjene som forbilde for kampen om makten på smelteverket i Sauda. Geriljakrigere i det fjerne Asia kunne brukes i kampen for bedre kår for bøndene på Hitra. Men ifølge Godbolt beveget den nyvunne politiske kapitalen seg fra den unge generasjon mot de mer etablerte mot slutten av striden. Etter krigen ble f.eks. utviklingshjelpen brukt av Ap som et utstillingsvindu for solidaritet overfor den tredje verden. Det ble også uklart om de vietnameserne som ble plukket opp i Sør-Kinahavet hørte til på venstre eller høyre side. Og da båtflyktningene begynte å strømme til Norge, og kommunistene i Vietnam og Kambodsja viste sitt sanne ansikt, svingte Vietnam-protesten som kapital i favør av høyresida, som var marginalisert i den første perioden.

VIETNAM-PROTESTEN

skapte en ny offentlighet på gata. Som i dag var det ei tid for kulturpessimisme: Ideologiene ble erklært døde av f.eks. den svenske statsviteren og redaktøren Herbert Tingsten. Men det viste seg at det på siden av den etablerte offentlighet var et engasjement, som både var bredt og ideologisk. Slik sett er det mulig å se Irak som en repetisjon av Vietnam. Protesten la grunnlaget for en refortolkning av USA i store deler av opinionen. Og Irak-engasjementet kan sees som en repetisjon av de verste sidene av USAs Vietnam-politikk: undervurdering av lokale forhold og en voldsom overvurdering av egen misjon på vegne av demokratiet og amerikanske verdier. Det har på ny vekket opinionen. Den prisbelønte journalisten John Pilger, som dekket Irak-krigen, sa nylig at han er optimist med tanke på det folkelige engasjement utenfor den medieproduserte virkeligheten. Når folk møter aktivister av kjøtt og blod, reiser de seg fra TV-stolen og sier fra. Slik slutter kanskje Vietnam-veteranen John Kerry den samme ringen som Robert McNamara sveiset i hop foran gamle krigsprotestanter på Berkeley i forrige uke.