Politisk korrekt snobb

Skal Nobelprisen i litteratur være nyttig?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg tror jeg vet hvorfor Horace Engdahl stakk sin noble pekefinger i øyet på amerikanske forfattere i forkant av årets prisutdeling: Han var redd ting skulle bli enda verre enn i fjor, da Doris Lessing viste en respektløs mangel på begeistring over å bli tildelt den litterære verdens høyeste anerkjennelse. 88 år gamle Lessing kommer hjem fra grønnsakbutikken, og blir hjulpet ut av taxien av ventende journalister. Når hun får overbrakt den store nyheten, er hennes første reaksjon et oppgitt «oh, christ». Hun svarer noe motvillig på verdenspressens spørsmål, ledsaget av sønnen, som står der med en artisjokk under armen og armen i fatle. «Jeg antar at dere ønsker noen oppmuntrende bemerkninger av noe slag,» sier Lessing i den kostelige filmsnutten som kan lastes ned fra YouTube. Er hun glad for å få prisen? Klart det, hun har nå vunnet «every bloody one» av prisene i Europa, klart hun er begeistret.

Horace Engdahl, som hvert år avslører prisvinneren på en neve fremmedspråk, fryktet nok en gjentakelse, og ga derfor årets pris til en franskmann. De pleier å ha mer sans for etikette. Ja, for hvordan skulle det gå hvis man eventuelt ga prisen til en amerikaner? Pressen ville sikkert funnet ham i køen på Burger King.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Du vet at du har fornærmet amerikanerne når et helt innslag på Late Night With Conan O’Brien er laget til ære for deg. Conan hadde for anledningen invitert Steve Schirripa, best kjent som den aller feiteste av «The Sopranos». Schirripa sa noe mindre flatterende på italiensk til Horace Engdahl, akkompagnert av en like upassende armbevegelse og anbefalte sin egen serie av Goomba-bøker på bekostning av Orhan Pamuk og andre.

Hva var det så Svenska Akademiens faste sekretær hadde gjort for noe galt? Jo, han hadde uttalt til Associated Press at amerikanske forfattere var trangsynte og isolerte og «altfor følsomme overfor trendene i sin egen massekultur». Han mente at Europa fortsatt er den litterære verdens sentrum og at amerikanerne ikke oversetter nok og «ikke egentlig deltar i den store samtalen om litteratur … Denne uvitenheten er hemmende.»

Flere har reagert med oppgitthet på Engdahls utfall, men vi kan la spørsmålet ligge om hvorvidt sekretæren er en isolert snobb som deler ut paralyserende «dødskyss» til fortsatt lovende forfattere. Marco Roth i The Guardian synes Engdahl er «weird», men mener vi må sette uttalelsene hans inn i en diskusjon om prisens ånd. Roth mener Engdahl er en «originalist» som vil fremme Alfred Nobels mål om å belønne dem som gjør mest «nytte for menneskeheten».

Hvis denne diskusjonen lyder kjent, så er det fordi debatten rundt Fredsprisen de siste åra har handlet om noe liknende, bare omvendt: Skal man kunne vinne en fredspris for treplanting og miljøforedrag? Marco Roth mener at Svenska Akademien slakker av på kravet om litterær kvalitet til fordel for mer politiske aspekter. Stakkars Horace Engdahl risikerer med andre ord å bli påklistret den noe paradoksale merkelappen «politisk korrekt snobb».