Politisk mageplask

Det er noe rørende naivt over en regjering som tror at den berger distrikts-Norge ved å stoppe samtalene mellom Telia og Telenor. Bare gjennom en fusjon med Postverket ville det vært mulig å øke tempoet i Telenors allerede pågående rasering av arbeidsplasser i utkantene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Blant annet derfor ender statsminister Kjell Magne Bondeviks forsøk på å imøtekomme Senterpartiets Anne Enger Lahnstein som et mageplask. Argumentasjonen henger rett og slett ikke på greip. Heller ikke når regjeringen later til å tro at kampen om tele-kommunikasjon er en kamp mellom Telia og Telenor. Konkurransen består mellom aktører med langt større muskler, slik vi blant annet har sett det i Danmark.

Dessuten må statsrådene ha glemt at revolusjonen alltid kommer når demokratiet innføres og ikke så lenge diktaturet regjerer.

For hva trodde egentlig Kjell Magne Bondevik og de andre i regjeringen at Telenor ville bruke liberaliseringen av telemarkedet til, annet enn å lete etter fusjonspartnere som gjorde selskapet kostbart når internasjonale oppkjøpsaktører banker på døra?

Gjeninnføring av manuelle telefonsentraler på Senja i Troms?

Allerede i oktober tok Telia kontakt med Telenor. De hadde sett hva som skjedde i Danmark. Det samme hadde Hermansen, som sendte den dramatisk avgåtte sentralbanksjef Torstein Moland i krigen. I likhet med Terje Rød Larsen stod Moland foran en definitivt come-back i norsk politikk.

I november orienterte Moland regjeringen, og fikk det samferdselsminister Odd Einar Dørum karakteriserer som et ikke-nei. Denne språklige nyskapningen levde lenge i telegigantene som en mulighet for å få til en intensjonsavtale om fusjon. Kort tid etter konfronterte Dagbladet Tormod Hermansen med konkrete opplysninger om fusjonsplanene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han kalte det en ren hypotese. Og selv om hypotesen allerede lå på regjeringens bord, unngikk han med en hårsbredd ved en slik formulering å bli tatt i en løgn. Hans motivasjon for ikke å bekrefte påstanden var hensynet nettopp til konkurrentene.

Nå har regjeringen, dersom de tvinges til å åpne for nye forhandlinger, ved sin handlemåte sørget for at hele tele-verden er orientert om det som skjer. Særlig tatt i betraktning av at staten er eier, er dette en nyvinning i forhandlingsteknikk.

For Kjell Magne Bondeviks virkelige tabbe er at han har undervurdert de reelle maktstrukturer i det norske samfunn. Her han møtt dem i form av en tradisjonell allianse mellom Høyre og Arbeiderpartiet på den ene siden, og det personifiserte sosialdemokratiske maktmenneske Tormod Hermansen på den andre siden.

Bondevik burde ha skjønt at en intern regjeringskonfrontasjon med Anne Enger Lahnstein bare blir som blåbær å regne sammenlignet med møtet med denne makt-alliansen.

Når får han begge deler, samtidig som han har sørget for at hele verden kan kikke ham i kortene når han nå vender tilbake til de interne oppgjør.