Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Politisk messias

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PHILADELPHIA (Dagbladet):

Kvinner besvimte

og voksne menn ropte: We love you, Bill! De stønnet som nyfrelste på vekkelsesmøte og hylte som tenåringer på popkonsert. Raggete medlemmer av Teamsters med svulmende biceps, som mest så ut som de hadde stått opp fra The Grateful Dead, holdt rundt hverandre og vaiet beveget i mengden.

Sjefen var tilbake. Etter tre timer med hjemmestrikkete oppvarmere på scenen var 60 000 tilhørere i Love Park på bristepunktet innen hovedattraksjonen ble annonsert. Konfettikanonene braket løs, og Bruce Springsteen dundret fra høyttalerne: No retreat, baby, no surrender.

Og der var de. Gutta i de sylskarpe dressene og ditto frisyrene. John Kerry like solariumbrun som Clinton var sykehusblek. Ute på en plattform midt i mengden, veivende, smilende. Armene utstrakt. Clinton trykket hender raskere enn de klarte å trykke tilbake. Han gliste.

-  La meg presentere

den siste lovlig valgte presidenten i USA!

Han kunne lest fra telefonkatalogen, og de ville jublet. Men han gjorde det ikke så enkelt. Han prøvde ikke å sjarmere, eller piske opp stemningen. I stedet var Bill lavmælt, hesere enn vanlig, insisterende, som om han ikke ville stjele showet fra John Kerry. Bare minne dem om at USA under ham hadde hatt tidenes sterkeste økonomi, høyeste sysselsetting, bedre velferdsordninger, at USA under ham hadde vært respektert og likt ute i verden. Ja, det var bare det han ville si.

Han hadde allerede gjort jobben ved å dukke opp. Noen mente Clintons hjerteoperasjon var maks uflaks for Kerry, men det synes som den snarere har skapt en hysterisk forventning til hans blotte nærvær. I flere dager har aviser og TV vært fulle av én mann - og det er ikke den sittende presidenten, eller hans utfordrer. Da Clinton endelig kom på banen, ryddet TV-selskapene alle sendeskjemaer og dekket gjenoppstandelsen vegg-til-vegg. Slik oppmerksomhet kan ikke Kerry kjøpe for penger.

Hva er det som er Clintons magi?

I Love Park hadde alle Clintons gamle støttegrupper mobilisert for Kerry: Det var metallarbeidere, svarte, Vietnam-veteraner, pensjonister, kvinner, soldatmødre, fyrinstallatører - og selvfølgelig, i The City of Brotherly Love, homser for Kerry.

Alle sammen føler at Clinton var akkurat deres president. Svarte kaller ham den første svarte presidenten, fordi han var den første som snakket deres språk og identifiserte seg med deres kultur. Kvinner forsvarte ham i tykt og tynt - også når han forsynte seg av sine ansatte. Dette er bare to viktige grupper for Kerry i innspurten. Han trenger å vinne kvinnene med minst ti prosentpoeng, og han trenger å få svarte til å stemme. Som det ble sagt: Hvis kvinner, arbeidere, veteraner, svarte og pensjonister stemmer, da vinner demokratene. Hvis det lille folket stemmer, blir Kerry president.

Clinton var det lille

folkets mann. Han var en av dem, og selv etter åtte år i Det hvite hus og status som rene rockestjernen verden rundt, kunne han nesten ikke vente med å komme seg ned fra scenen og ut i mengden. Hilse, snakke, ta på folk.

Elvis has left the building. Men Bill har gjenoppstått.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media