Politisk ømhet

Kjell Magne Bondeviks hvetebrødsdager med velgere og medier har vært en sammenhengende suksess. Han framstår som forsoningens mester. Bondevik er inkluderende, ikke ekskluderende. Han betoner fellesskap, ikke motsetninger. Thorbjørn Jagland går motsatt vei. Han vil være kompromissløs overfor ethvert avvik fra sine økonomiske bibelsteder, dvs. eget statsbudsjett. Er Jagland nå et offer for en urgammel menneskelig mekanisme: At usikkerhet må oppveies med skråsikkerhet?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Journalistikkens verste fiende er dens nesten strukturelle kortsiktighet. Derfor er det lett å la seg forføre av statsministerens pågående kjærlighetsaffære med offentligheten. Men en slik ømhetsperiode hadde også Jagland før politiske vulkanutbrudd blåste alle reformtanker ut av hodet hans. Sannheten er kanskje at Thorbjørn Jagland aldri fikk tid og mulighet til å utvikle en egen stil og personlighet. Rød-Larsen, Faremo, Holt og Lund krevde at han ble sitt eget redningskorps.

  • Mannen som var fast overbevist om at Gros slagord «Stø kurs» måtte byttes ut med «Ny kurs», ble offer for et politisk helvete som gjorde at moderniseringen av Arbeiderpartiet avgikk ved krybbedød. I hvert fall er fornyelsen utsatt på ubestemt tid. For selv om det nesten er glemt nå, forsøkte Jagland å rykke ut i nytt politisk terreng. Men det varte ikke lenge før omstendighetene tvang ham tilbake til Arbeiderpartiets klassiske bastioner. Der er han fremdeles, og det er en nesten skremmende konsekvens ved hans politiske atferd, fra 36,9 til fundamentalismen rundt statsbudsjettet.
  • Nå handler alt om at ethvert avvik fra den fastlagte økonomiske kurs kan føre til stigende rentenivå og inflasjon uten kontroll. Selv ikke da Gro Harlem Brundtland var på sitt største som politisk generaldirektør, var hun så ubøyelig. Dette likner på dogmet om 36,9 - som jo også var alt eller intet. Jagland er dristig når han igjen satser alt på ett kort. Men selvsagt kan også gevinsten bli formidabel. Hvis norsk økonomi koker over og stabiliteten i priser og renter går tapt, kan han leie hele Kampen Janitsjar til å spille Øystein Sundes klassiker «Hva var det jeg sa». Slik er det kort vei fra å framstå som gjerrig og firkantet til å bli både visjonær og ansvarlig. Men foreløpig er dette en drøm.
  • Mens de politiske realiteter rykker stadig nærmere for Bondeviks mindretallsregjering, svever statsministeren selv suverent i det offentlige rom. Hans grunnleggende formel synes å være «politikeren som medmenneske». Her er han konsekvent helt ned til kroppsspråket, hvor den åpne hånd framvises flittig. Bondevik har forstått at det norske folk er møkk lei politikere som krangler om fortida eller om småting. Kanskje er han den første norske statsministeren som bygger sin retorikk (og sin eksistens) på et banalt, men bannlyst faktum. Bondevik sier nemlig at det ikke er så stor forskjell på det kristeligdemokratiske og det sosialdemokratiske tankegods. At i Norge dreier politikk seg mer om nyanser enn om politiske avgrunner.
  • Alle tenkende mennesker vet dette er riktig, om vi da holder unna en del spørsmål som dreier seg om livssyn (Europa, abort, homofili, alkohol). Det er saker som Bondevik på ulike måter har parkert. Nå hylles han med rette for sitt politiske håndverk. Men det vil komme en tid hvor det også vil bli spurt om resultater, modernisering og reformer.
  • Her ligger statsministerens problem og grunnleggende dilemma. Form og stil er viktig, men ikke nok. Selv for en politisk rev som Bondevik er det grenser for hvor mange utganger han kan ha fra hiet. Eller hvor mange han kan stryke med pelsen i ren selvoppholdelsesdrift. Den som har proklamert moral og verdier som nyskapning og ryggrad, vil bli krevet til regnskap. Da vil velgerne ha noe annet enn en klam prestehånd.