Carl I. Hagen skrev sin første selvbiografi allerede som 40-åring i 1984 under tittelen «Ærlighet varer lengst». Den ble ingen suksess. I går presenterte han sin lenge forhåndsomtalte memoarbok nummer to, og igjen gjør han sin påståtte ærlighet til et hovedbudskap gjennom bokas tittel, «Ærlig talt». I likhet med 40-åringen i 1984 er den aldrende Hagen fortsatt full av misnøye med flesteparten av sine samtidige på Stortinget. I en språkbruk som bare overgås av hans hustru Eli Hagens utskjellinger i boka «Gift med Carl» i fjor høst, strør Stortingets visepresident om seg med karakteristikker som «drittsekk», «hyener», «gørr kjedelig» osv. i omtalen av politiske motstandere og pressefolk. Med seg selv og sitt eget livsverk er han meget godt fornøyd.

Både bevisst og ubevisst gir han et bilde av seg selv som en både kynisk og beregnende maktspiller i en politisk karriere kantet med et utall konflikter både innad i Frp og i forhold til de andre partiene. Man forstår hvorfor Hagen fortsatt er så venneløs etter mer enn 30 år i politikken. Den store skurken i boka er Kjell Magne Bondevik som ifølge Hagen konsekvent motsatte seg alle forsøk fra Frp på å slippe inn i det gode selskap. Prosessen som førte til utrenskningene av de sju i Frp’s stortingsgruppe som begynte å gjøre opprør mot partieieren utover våren og sommeren 2000, bekrefter at Hagen ikke lar demokratiske prinsipper stå i veien for sin sterke vilje. Måten partiledelsen – inklusive nåværende partiformann Siv Jensen – håndterte Søviknessaken på, er heller ikke egnet til å styrke Frp’s troverdighet.