Politisk reklame

I neste valgkamp vil politisk tv-reklame være tillatt. Gjør det noen forskjell?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I DAG LEGGER

regjeringen fram stortingsmeldingen om ytringsfrihet. Blant forslagene som er sikret flertall på Stortinget, er å tillate politisk reklame på tv. I trykte medier og radio er reklame for politikk og livssyn allerede tillatt. Valgkampen 2005 kan med andre ord bli preget av tv-spotter fra de politiske partiene, som i enkle ordelag og tilsvarende bilder framstiller partienes suverene overlegenhet i forhold til de andre.

POLITISK TV-REKLAME

er ikke nytt. Den eksisterer i de fleste land allerede, ja, i Russland er det bare reklame, ingen debatt. Kanskje dette har sammenheng med landets kommunistiske arv, da slagord og redigerte nyheter erstattet debatten, som var forbudt. I bunn og grunn skulle vel hele Sovjetunionen være et eneste stort reklamevindu for kommunismens overlegenhet - som kjent ble det ettertrykkelig knust av historien selv. Men landets nåværende president, Vladimir Putin, har helt siden han overraskende dukket fram på den politiske arenaen visst å utnytte reklamens forenklinger til sin fordel.

DA HAN FØRSTE

gang ble valgt til president, var han mest berømt som russisk mester i kampsport, og for at hans støtteparti, populært kalt «Bjørnen», støttet helhjertet opp om presidenten. Noe annet program hadde partiet ikke. Det har heller ikke hans nåværende støtteparti, Det forente Russland, som suverent vant Duma-valget sist høst. Og Putin selv forvandlet alle tv-kanalene til reklamekanaler for ham selv under den såkalte valgkampen før presidentvalget sist helg, et valg han vant like suverent - ikke minst av mangel på motkandidater. Så norske politikere kan ha et og annet å lære av Russland.

LÆRE KAN DE

vel også av reklamens hjemland, USA. Der er reklameprinsippet satt i system. Pengemakt og økonomiske ressurser har mer og mer overtatt for politisk argumentasjon. Den som ikke har tilstrekkelig med dollarmillioner i ryggen, kan se langt etter en politisk karriere. At kandidatene med penger ennå også vet å benytte politiske argumenter, vitner om at landet, i motsetning til Russland, har en demokratisk arv å ta vare på.

I Norge

må vi forestille oss at vi får se noen snutter med Høyres blå logo, sammen med Erna Solbergs besluttsomme tale om at mulla Krekar skal ut, og for øvrig om nødvendigheten av å stramme inn innvandringspolitikken. Dernest vil vel de tusen hjem bli presentert for Carl I. Hagens smilende ansikt, og appeller til «skattebetalere» om å stemme på et parti som vil noe - og for Jens Stoltenberg som maner til samhold og solidaritet. Med andre ord: Vi vil stort sett få det vi har nå, med den forskjellen at tv-kanalene får betalt for å presentere politikerne. Det er nemlig ikke politiske forenklinger i form av reklame vi trenger, vi trenger plass til politisk debatt og argumentasjon. Men den er vel like brysom og anstrengende her som i vårt store naboland.