Politisk selvmord

Alt snakk om skatter og avgifter i et valgår er ren gift for Arbeiderpartiet. Men partiet ser ut til å være beredt til å tømme giftbegeret.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER URETTFERDIG, men en grusom sannhet. Arbeiderpartiet ber om juling i et valgår. Partiet er effektivt, driver saker igjennom Stortinget, viser reformvilje og finner måter å finansiere vår velferd på som tar hensyn til folks ulike betalingsevne. Men hva får partiet igjen for sin solidaritet, sin støe kurs og sin ansvarlige linje? Kritikk og velgerflukt.

DENNE FORSOMMEREN blinker fire ord på folks netthinne: moms, boligskatt, elavgift og skattereform. Momsreformen har vært en så moden frukt at den før eller siden måtte komme. Det såkalte Storvik-utvalget la fram sin utredning for over ti år siden under Syse-regjeringen. Gro og Jagland lot saken ligge. Bondevik og Restad fikk den på sitt bord, men skjøv den foran seg, sannsynligvis av politiske årsaker. Sentrumsregjeringen visste at det ville bli en formidabel belastning å gjennomføre den. Men Jens Stoltenberg fikk opp tempoet. Han mener det er uansvarlig å la en slik reform bli liggende lenger.

ØKNINGEN I ELAVGIFTEN var egentlig ikke dristig da Ap foreslo den i sitt budsjettforslag og seinere økte den ytterligere i budsjettforlik med sentrum ei sein høstnatt. Da var det så vått ute, og strømprisene så lave, at ingen drømte om at et avgiftsøre eller to ville merkes i det hele tatt. Men snøen som falt i vinter, falt feil sted, og ikke i kraftbassengene på Vestlandet. Dermed ble kraftmarkedet nervøst, kraftprisene presset og regningene for strømkundene formidable. Og hvem skiller avgifter og markedspris når en ubeleilig strømregning ligger på kjøkkenbordet ved siden av restskatten?

DET NYE TAKSTSYSTEMET for boligskatt har ligget og modnet nesten like lenge som momsreformen. Det er fire år siden Ap og Sp inngikk forlik om en modell som skulle bli mer rettferdig. Men den var samtidig så dyr for stat og kommune at Ap har følt seg nødt til å ta omkamp. Regjeringspartiet var seg bevisst at dette ville bli en dårlig valgkampsak. Men Høyre, Frp og sentrumspartiene presset regjeringen til å legge fram sitt forslag før 1. mai. Uansett innhold i en slik takstomlegging, og uansett hva den politiske dragkampen ender med, vil det stige klagehyl mot himmelen. Hvem får veltet velgernes vrede over seg? Ap.

SKATTEREFORMEN, DA? Ap og sentrumspartiene ble også enige om å vri skatten fra arbeid til kapital. Siden reformen krever intens utredning i Finansdepartementet, var det ikke snakk om å legge den fram før valget. Først i oktober, under framleggingen av statsbudsjettet, får vi vite hva regjeringen tenker seg. Politisk sett kan utsettelsen være klok, men den ligger der og verker.

ALLE REFORMENE er egnet til å skape uro. Uroen rammer alle. La oss ta momsen. Den skal nå legges på en rekke tjenester som før har vært fritatt. Selv om de ulike næringene samtidig får fratrekk for inngående moms, vil reformen uunngåelig føre til prisstigning på en rekke tjenester. Når reformen gjennomføres, vil mange oppdage at frykten var ubegrunnet. Forbrukerne vil oppleve at en del matvarer blir billigere i sommervarmen, men mange vil ergre seg over at en del tjenester blir dyrere. Produsentene av disse tjenestene vil gjøre sitt beste for å si fra om hvem som har skylda. Landbruksministeren og finansministeren vil forklare at gjennomsnittshusholdningen totalt sett kommer bedre ut. Men de kan holde på til de blir blå, for ergrelsen over det som går opp i pris, vil overskygge gleden over det som går ned.

VELGERNE ER IKKE lenger velgere i tradisjonell forstand. De er forbrukere av varer, tjenester og ulike politiske tilbud. Det finnes knapt en velger som tenker helhetlig, og følgelig svært få som tenner på «helhetlig politikk». Før var politisk sympati en viktig del av folks identitet. Vi var røde, blå, grønne og gule. Nå stemmer folk etter lommeboka og gir sin stemme til det partiet de tror vil gi best varer og tjenester for en billigst penge. Velgerne har blikket på bunnlinja på sin egen lønnsslipp. Derfor blir enhver diskusjon om økte skatter og avgifter ren gift i en valgkamp. For Arbeiderpartiet.