Politisk slagskygge

Tro det eller ei, men de fattigste på kloden vår har fått det verre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Nesten en milliard mennesker sulter. Ja, du leser riktig – 1000 000 000 sulter og halvparten av dem er barn. Høye matvarepriser, klimakriser og krig gjør at antallet som sulter har økt med 100 millioner på ett år. Over halvparten av dem er barn. Tall og detaljer om de sultrammede står i UNICEFs årlige rapport som ble offentliggjort i går. Forståelig nok ber FNs barnefond om 7 milliarder norske kroner til barn i katastrofeområder i 36 land. Og vi kan ikke late som vi ikke vet noe om våre nødlidende medmennesker, selv om finanskrisa og regjeringens krisepakker ligger lenger framme i pannebrasken på de fleste av oss.

Spørsmålet er om vi blir irritert, fortvilet eller informert. Man venner seg til årlige påminnelse om at verden er blodig urettferdig og blir tykkhudet. De siste tiårs velstand har nok ikke gjort oss grunnleggende mer interessert i dem som har mindre eller ingen ting. Vi er oss selv nærmest; noe tsunamikatastrofen i 2004 ble et tydelig eksempel på. Pengene strømmet inn til FN og hjelpeorganisasjonene i en mengde flyktende mennesker i Darfur og Kongo bare kan drømme om. Den rike verden var nødvendigvis berørt av tsunamien fordi familie og venner var blant de omkomne. Alle var fortvilte og informerte. Dessuten kunne ikke politikere lastes for selve naturkatastrofen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det økende antallet mennesker som er rammet av sult er ofre for tørke og flom, krig, korrupsjon og dramatisk økte matvarepriser. Det handler i hovedsak om Afrika hvor Sudan, Kongo, Uganda, Zimbabwe og Somalia er landene som mottar mest nødhjelp. Fellesnevneren for disse landene er krig. Og krig er, for å låne et begrep fra kollega John Olav Egeland, bevæpning av politikken. Når kampen om makt, ressurser og rikdom ødelegger livet til nesten en milliard mennesker er det lov til å bli irritert. Problemet er at irritasjonen kan stenge for inntak av informasjonen.

Kortsiktig nødhjelp er helt nødvendig for å bevare vår menneskelighet, men det vi ser tydeligere og tydeligere er at det er menneskene i politikken slagskygge som lider mest. Vanvittige matvarepriser, sykdom, død og vold i Zimbabwe er et styrt løp utfor stupet så lenge Afrikas mektigste stater lar Robert Mugabe herje fritt.

Den Internasjonale Straffedomstolen i Haag har siktet Sudans president for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser i Darfur, og Somalias krigerske klaner og oppløste stat gjør livet uutholdelig for sivilbefolkningen. Kongos vanskjebne er naturressursene alle naboland og postkoloniale skurker fra vesten vil stjele. Det handler om grådighet og maktmisbruk. Den informasjonen trenger vi for å bli irritert på de ansvarlige og øke viljen til å hjelpe ofrene.