Politisk spagat

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Mye tyder på at Kjell Magne Bondeviks lykkeligste tid som statsminister er over. Nå skal han krystes og presses mellom et Ap som er i ferd med å reise seg og sine regjeringsvenner i Høyre. En ny regjering vil alltid oppleve en viss fredningstid etter at den er tiltrådt. For Bondevik har denne tiden vart lenger enn vanlig. Årsaken er at Ap har hatt mer en nok med seg selv. Og uten Ap har vi ingen kraftfull opposisjon fra venstre. Kristin Halvorsen og SV har plaget Bondevik, men det er først når Ap og SV står sammen det blir virkelig ubehagelig for Bondevik.
  • Vi så det tydelig da Bondevik denne uken deltok i en partilederdebatt på TV2. Mens Carl I. Hagen, Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg gikk til frontalangrep på Bondevik, hadde han svært liten hjelp av sine partilederkolleger i regjeringen, Lars Sponheim og Jan Petersen. Bondevik ble mutt og sur og mistrivdes åpenbart i rollen når han skulle forsvare sin egen kommunalminister Erna Solberg mot angrep fra Ap og SV. Men Høyres effektive kommunalminister Erna Solberg har sitt prosjekt: Hun lover tøffere tider og nedskjæringer i kommunene, hun vil privatisere og hun vil for all del skaffe rom for skatteletter.
  • Regjeringspartiene fohandler i disse dager med Fremskrittspartiet om revidert nasjonalbudsjett. Siv Jensen ga i går uttrykk for at hun er optimistisk og ser det som meget sannsynlig at det blir en budsjettavtale mellom regjeringen og Frp. Nettopp denne situasjonen er illustrerende for Bondeviks problem. Mens han sliter med å dempe distriktsopprør og takle fortvilede ordførere, blir det trolig en budsjettløsning med Frp som gir enda mer skattelette. Det liker Høyre, men for KrF kan det bli katastrofalt.
  • Det kler ikke Bondevik å forsvare Høyre-politikken. Spesielt ikke når resultatet er at ministepensjonister og sosialhjelpsmottakere får det vanskeligere og skolebygningene forfaller enda raskere. Men han forsvarer sin egen regjerings høyrepolitikk med en sur mine, samtidig som han innerst inne nok er mer enig med Aps økonomiske politikk.
  • Også i distriktspolitikken har Bondevik et uløselig dilemma mellom Høyre og opposisjonen. Bondevik ville nok helst møtt distriktsopprøret med mer penger. Men når man skal ha Høyres skatteletter og faren for økte renter som skranker for den økonomiske politikken, har man lite handlingsrom. Da tyr Bondevik til et gammelt knep som ikke koster penger; han setter ned en distriktskommisjon for å drøfte problemene. En kommisjon roer muligens gemyttene for en stund, men den frir ikke Bondevik fra en tilstand i politisk spagat som til slutt kan bli umulig å leve med.