Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Politisk spill om liv og død

Med tilnavnet Abu Amar - Kampens far - viet Yassir Arafat livet til kampen for en palestinsk stat. Han nådde ikke målet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

YASSIR ARAFAT har klart å bli en av verdens mest slitesterke nasjonale ledere, uten å nå sitt mål om å lede en uavhengig palestinsk stat. Han tvang en oftest motvillig verden til å anerkjenne palestinernes sak og sitt eget lederskap. Mange prøvde, men ingen kom utenom ham. Men den dagen Palestina er en uavhengig stat, for den dagen kommer, vil Yassir Arafat bli hyllet som nasjonalhelt og landsfader. Han var den som samlet dem og innga håp i de mørkeste åra i deres historie.

Yassir Arafat ble valgt til leder for Frigjøringsorganisasjonen for Palestina (PLO) i 1968. Den gang var Levi Eshkol statsminister i Israel og Lyndon B. Johnsen president i USA. Fra da av har Abu Amar vært palestinernes ubestridte leder. Ofte i krig, alltid i strid, stadig i krise og tidvis omstridt blant sine egne, men når det kom til stykket, var det alltid umulig å komme utenom Arafat.

I NESTEN TRE ÅR har Arafat vært under beleiring i sitt hovedkvarter Muqata i Ramallah, nord for Jerusalem. Dette er et ledd i forsøkene fra Israels statsminister, Ariel Sharon, på å sette Arafat på sidelinja. Men det har igjen vært mislykket. Mange palestinere var misnøyde med udugelighet og korrupsjon blant palestinske myndigheter. Men de har slått ring om Arafat. Palestinerne lar ikke Israel utpeker deres leder. Israels beleiring har i stedet blitt til et bilde på Israels drakoniske behandling av palestinerne. Arafat er best i strid, og det burde israelerne ha lært.

    BARNDOM

MYTENE RUNDT Arafat har vært mange, og han har bidratt til å spinne dem. Han hevder å være født i Jerusalem, men ble født i Kairo i Egypt 27. august 1929. Bakgrunnen er politisk, for Israel forsøkte å gjøre lederen for palestinernes nasjonale bevegelse til «egypter» og utlending. Hans far, Abed Rauf al-Qadva, var fra Gaza. Mora, Zahava Abu Saud, kom fra en tradisjonsrik familie i Jerusalem. Da de giftet seg, flyttet de til Kairo, hvor faren håpet å arve et jordstykke midt i byen. Der ble Yassir født, viser egyptiske arkiv.

Mora døde da han var tre år, og Yassir ble sendt til hennes familie i Jerusalem, der han vokste opp i Gamlebyen.

Mytiske Jerusalem, som både israelere og palestinere vil ha til hovedstad uten at noen av dem har lyktes hittil, har alltid omgitt Arafat. Bildet av Klippedomen og Al Aqsa har alltid hengt på hans kontorer. Offentlig opptrer han alltid med palestinernes svarte og hvite kaffiyeh som han legger på skuldra så det ser ut som et kart over Palestina.

En av hans nære medarbeidere fortalte i Beirut i 1982 om hvor nøye Arafat er med symbolene. Israel beleiret og bombet Vest-Beirut mens Arafat satt i enda et endeløst krisemøte i sitt hovedkvarter der, da en arabisk statsleder ringte. I den kvelende varmen satt Arafat barhodet og skallet mens svetten rant. Han ba da en medarbeider holde linja, mens han fikk på seg uniformsjakka og sin kaffiyeh. «Jeg må vise respekt når en leder ringer,» forklarte han etterpå.

DA ARAFAT i forrige uke ble vist fram i pyjamas og med lue, var det et tegn på at den aldrende lederen ikke lenger klarte å holde på formene. Arafat var i Jerusalem, og litt hos farens familie i Gaza, inntil faren giftet seg på nytt. Da dro han til Kairo og gikk på skole der.

17 år gammel våknet han politisk og deltok i miljøet som forsøkte å stanse ytterligere jødisk innvandring i Britisk Palestina. I Kairo ble han kjent med den legendariske Abdel Khader Husseini, faren til nå avdøde Faisal Husseini.

Da Husseini, kommandanten for palestinernes styrker i Jerusalem, falt i krigen i april 1948, forlot Arafat universitetet i Kairo der han hadde begynt samme år, og meldte seg til tjeneste i Gaza. Men da den egyptiske hæren rykket inn i Gaza, fikk palestinerne ordre om å dra hjem.

    PALESTINA FORRÅDT

DETTE VAR EN skjellsettende opplevelse for Arafat, som avgjorde hans livsbane. De arabiske landene hadde bedt palestinerne flykte fra krigen og lovt en snarlig seier. Men de arabiske landene led nederlag. Palestinerne fikk ingen hjelp og fikk ikke lov å kjempe for sitt land. De følte seg forrådt. Bare palestinerne kan frigjøre Palestina, slo Arafat fast.

FNs delingsplan hadde gitt Israel 55 prosent av det britiske mandatområdet Palestina og palestinerne 45 prosent. I det som israelerne kaller «Frigjøringskrigen» og palestinerne «Katastrofen» i 1948, økte Israel sitt område til 78 prosent.

Av de gjenværende 22 prosent tok Jordan Vestbredden og Egypt Gaza.

Anslagsvis 750 000 palestinere flyktet eller ble jagd fra sine hjem, og de har aldri fått vende tilbake. I dag bor cirka 3,5 millioner palestinere, kanskje mange flere, i utlandet. 1,2 millioner palestinere bor innenfor Israels grenser og 3,5 millioner bor på Vestbredden og i Gaza.

DET ER DISSE Arafat kjempet for resten av sitt liv. Etter å ha fullført studiene som ingeniør i Kairo, tok han arbeid i Kuwait. Der grunnla han bevegelsen Fatah sammen med fire venner.

Fatah gjennomførte sitt første militære angrep 1. januar 1965, men var bare ei av flere motstandsgrupper. Så kom Seksdagerskrigen i 1967 som endret det meste i Midtøsten. Israel okkuperte Vestbredden og Gaza, alt som var tilbake av Palestina. Arabiske naboland kunne igjen ikke hjelpe palestinerne.

Arafat og Fatah hadde satt opp hovedkvarter i flyktningleiren Karameh i Jordan, rett over Jordanelva. I 1968 gikk en overlegen israelsk styrke til angrep. Etter et heroisk slag, der Fatahs fedayin - frihetskjempere - led fem ganger så store tap som Israel, måtte israelerne trekke seg tilbake.

For palestinerne var dette historisk. I tusentall strømmet de til Fatah. Kong Hussein av Jordan måtte si: «Vi er alle fedayin!»

Den Arabiske Liga hadde opprettet PLO som motvekt mot Fatah. Men i et kløktig politisk spill overtok Fatah og Yassir Arafat makta i PLO i 1969. De arabiske landene kunne ikke la være å støtte PLO med penger og våpen. Men de så på Arafat som en gjøkunge, og Arafat stolte aldri lenge på andre arabiske ledere.

I JORDAN, hvor minst halvparten av innbyggerne er palestinere, opprettet PLO «en stat i staten», som den hasjemittiske kong Hussein ikke kunne leve med. PLO trodde de endelig hadde en hjemmebase å angripe Israel fra. Men PLOs voksende infrastruktur, de militære basene, de store palestinske flyktningleirene, de palestinske institusjonene av alle slag og ikke minst angrepene mot Israel utgjorde snart en trussel for Jordans sikkerhet.

Det endte i full krig.

Under «Svart September» i 1970 jagde jordanske styrker PLO ut av landet.

Palestinske grupper, under PLOs paraply, hadde satt i gang flykapringer og andre voldelige angrep som ga palestinerne stempel som «terrorister». Dette var langt fra nytt i Midtøsten, det var de samme midler som jødiske grupper hadde brukt i kampen for Israel under britisk styre, ikke minst de to gruppene under ledelse av de to seinere israelske statsministrene Menachem Begin og Yitzhak Shamir. Flykapring ga palestinerne dårlig omdømme i Vesten, men vekket samtidig Vesten for deres vanskjebne. Om Arafat ikke kunne eller ikke ville stanse aksjonene, er litt usikkert.

Men man må se dette i sammenheng med Arafats politiske kunststykke og rolle som leder: Han samlet alle palestinerne i en felles, nasjonal kamp for å frigjøre hjemlandet. Fatah hadde makta, men fraksjonene i PLO sprikte ganske kraftig. Arafat var en autoritær leder, oppdratt i en arabisk, politisk tradisjon. Men han støtte aldri avvikerne og de opposisjonelle ut, med unntak av noen ytterst få, som Abu Nidal. Palestinerne var spredt i mange land og måtte underordne seg regimene der; i Israel, i de okkuperte områdene Vestbredden og Gaza, i Irak, i Egypt, i Jordan, i Syria, i Libanon, i Libya og andre land. Palestinerne er sunni-muslimer, kristne eller sekulære. I ledelsen for PLO var de kristne og de sekulære nok overrepresentert. Arafats historiske rolle har vært å holde dem sammen. I tråd med dette har han heller aldri støtt ut islamistene i Hamas, uansett hvor brysomme de har vært.

PLO måtte flytte til Libanon etter «Svart September». I det allerede splittede landet satte PLO igjen opp «en stat i staten», men det forvirrende politiske landskapet i Libanon var i veien for PLOs kamp. Arafat prøvde å holde seg utenfor borgerkrigen i 1975, men ble motvillig trukket inn i den.

    INTIFADAEN

FRA LIBANON opplevde Arafat også Syrias og Egypts nederlag i Yom-Kippur-krigen i 1973 og fredsavtalen mellom Egypt og Israel i Camp David i 1979. Men ingenting hjalp palestinerne.

I 1982 kom det israelske felttoget i Libanon, med forsvarsminister Ariel Sharon i spissen. Sharon lurte så vel statsminister Menachem Begin som USA til å tro at det var en operasjon begrenset til Sør-Libanon, men styrkene dro rett til Beirut.

PLO-styrkene i Sør-Libanon ble feid til side, men satte opp en voldsom motstand sør for Beirut. Israelerne omringet Vest-Beirut, og stengte av vann, strøm og matforsyning hele sommeren. De israelske jagerflyene bombet PLOs stillinger og hovedkvarteret i bydelen Fakhani dag etter dag.

Etter skytteldiplomati fra USA måtte PLO trekke seg ut og dra til Tunisia i eksil. I

titusenvis hadde palestinere og libanesere møtt opp ved havna den varme dagen 30. august for å se Arafat forlate Beirut. Journalister forsøkte å finne ham, men traff bare på to dobbeltgjengere som i all hast stormet ut av PLOs kontorer og inn i biler for å avlede oppmerksomhet. Men vi fant ham, i huset til Walid Jumblatt der han tok avskjed med druser-lederen. Arafat løp ut av huset, hoppet inn i en åpen jeep og kjørte til havna i vill fart. Men der gikk han seg fast i folkemylderet.

Livvaktene fikk panikk mens folk ble dyttet viljeløst hit og dit. Plutselig sto lille Arafat der like ved meg, og fotograf Bølstad rakk så vidt å knipse et bilde.

År seinere ble det avslørt at israelske skarpskyttere akkurat da satt med Arafat i kikkertsiktet, men de fikk ikke tillatelse til å trekke av.

I ET GRESK SKIP forlot Arafat Beirut og la ut på Middelhavet til det ukjente og til Tunisia, mens hundrevis av kalasjnikov-geværer sendte kulene mot himmelen.

Ifølge avtalen skulle Israel holde soldatene sine i Øst-Beirut, men de inntok likevel Vest-Beirut. Rett etter at Arafat dro fra Beirut, kom massakren i de palestinske flyktningleirene Sabra og Shatila, enda en mørk minnedag for palestinerne. Falangiststyrker utførte blodbadet på de da så forsvarsløse flyktningene, mens israelske styrker voktet leirene. Sharon ble kjent ansvarlig for ugjerningene av en israelsk granskingskommisjon og måtte gå av.

Arafat og PLO var lenger fra Palestina enn noensinne. PLOs styrker var spredt over hele den arabiske verden.

Men om det var noen trøst, så endte felttoget i Libanon virkelig ille for Israel, som kjørte seg fast i den libanesiske hengemyra. Fra utlendighet i Tunisia så Arafat og hans nærmeste med overraskelse palestinerne gjøre opprør i de okkuperte områdene i desember 1987. Dette var Heimefrontens opprør, ledet av en ny generasjon ledere som hadde vokst opp under okkupasjonen.

Uavhengig av PLO kastet unge palestinere stein mot okkupantene, for «å riste av seg» okkupasjonen, derav navnet intifada. Men Arafat og Utefronten fikk snudd det som kunne ha vært slutten for PLO til PLOs fordel. Heimefronten kjempet i PLOs navn, mens lederne var i eksil.

INTIFADA BLE en milepæl for palestinerne. For Israel var intifada en påminnelse om prisen for okkupasjonen. Fra før Israel oppsto som stat hadde de jødiske bosetterne i Palestina som mål å ta mest mulig land. Nå hadde Israel hele Palestina. Øst-Jerusalem var ulovlig annektert og Vestbredden og Gaza okkupert.

Da president Saddam Hussein i Irak invaderte Kuwait i august 1990, endret Midtøsten seg igjen. Arafat gjorde den politisk-diplomatiske brøleren å støtte Irak. Det kostet dyrt. Dermed tørket pengestrømmen fra arabiske land til PLO inn, og PLO sto igjen i diplomatisk ensomhet. Arafat og PLO hadde stilt seg utenfor det gode selskapet.

    OSLO-AVTALEN

ARAFAT ER en politisk rev som alltid har flere utganger. I Beirut hadde han møtt den norske diplomaten Hans Wilhelm Longva. De ble så gode venner at da Longva under flukt etter et forsøk på bortføring hadde brukket beinet, kom Arafat på besøk på sjukehuset.

Mange hadde jo forsøkt å mekle mellom Israel og PLO, men ingenting hjalp så lenge de ikke hadde innflytelse i Israel og USA. Med et nært forhold til begge land var lille Norge kanskje til nytte, tenkte Arafat.

Plaget av intifada ga israelerne i 1992 regjeringsmakt til Arbeiderpartiet. General Yitzhak Rabin ble statsminister, som han hadde vært før, og Shimon Peres utenriksminister. I all hemmelighet lot Rabin og Arafat sine forhandlere møtes i «Oslo-kanalen» i januar 1993, innbudt av utenriksminister Johan Jørgen Holst og statssekretær Jan Egeland.

Det førte fram til Oslo-avtalen av 20. august. Holst hadde vært i USA og innhentet støtte.

Arafat hadde gjort et diplomatisk forarbeid i flere år. Han hadde fordømt terrorisme, og han fikk i 1988 Det palestinske nasjonalrådet, PLOs parlament, med på å godta FNs resolusjon 242 og de facto anerkjenne staten Israel. 9. september 1993 skrev han et brev til Rabin hvor PLO anerkjente Israel og ga det til postbudet Holst, og tilbake kom Holst med et brev der Israel anerkjente PLO. 13. september sto Yassir Arafat på plenen foran Det hvite hus i Washington og undertegnet Oslo-avtalen sammen med Rabin, med USAs president Bill Clinton som vert.

I desember året etterpå kom Arafat vandrende opp midtgangen i Rådhuset i Oslo sammen med Yitzhak Rabin og Shimon Peres for å motta Nobels fredspris. Det må ha vært nesten som å vandre inn i Jerusalem for Arafat. For en livslang geriljaleder, etter nederlag på nederlag, må alt dette ha vært verd et helt liv i kamp.

    GIFT MED KAMPEN

DEN ASKETISKE Arafat sa i mange år at han var gift med kampen for Palestina. Men til alles overraskelse giftet han seg i januar 1992 med den kristne Suha, som var ansatt ved PLO-kontoret i Tunisia. Hun flyttet med ham til Palestina, og 24. juli fødte hun dattera Zahwa i Paris.

Under et besøk i Oslo spurte jeg Arafat om han hadde tenkt å trekke seg tilbake fra politikken nå når han var blitt far. Da gjorde han seg tilgjort morsk og sa:

- Trekke meg fra politikk? Har ikke fedre også menneskerettigheter?

Det var mor og datter som måtte trekke seg tilbake fra politikken da den ble for voldsom ved at Sharon sendte militære styrker mot Arafat i Ramallah. De fire siste åra har Suha og Zahwa levd i Paris.

Oslo-avtalens svakheter og dens endelikt er nå kjent. Oslo-avtalen forutsatte sterke ledere og politisk vilje. Da Rabin ble drept i november 1995, forsvant det sterke lederskapet på israelsk side, etter hvert også viljen.

DET MOTVILLIGE håndtrykket Rabin ga Arafat foran Det hvite hus utviklet seg til gjensidig respekt og nesten vennskap. Etter mordet dro Arafat til Rabins enke, Lea, for å uttrykke sin personlige medfølelse, og besøket hadde ikke politiske baktanker. Arafat kalte stadig fredsavtalen for «De modiges fred», og ingen kan frata verken Rabin eller Arafat motet.

Men verken Arafat eller Peres, som overtok etter Rabin, klarte å nøytralisere islamistene i Hamas da de begynte med kamikaze-bomber mot busser i Israel.

I 1994 hadde Arafat kommet tilbake til Palestina, først til Gaza og så til Jeriko, til en mottakelse som en virkelig folkehelt.

I januar 1996 hadde palestinerne sitt første frie valg i historien til sitt parlament, og Arafat vant med et valgskred valget til president. Men da jubelen hadde lagt seg, viste Arafat seg som så mange store ledere fra strid og krig: I fred var han ikke noen dyktig leder for en sivil offentlig administrasjon. Han levde i gamle tankebaner.

DA PLO kunne komme ut i dagslys, sto det fram mange ledere under Arafat, men ingen ved sida. Han ville ikke ha noen klar arvtaker.

I mai 1999 kunne Arafat på ny øyne håp, idet Ehud Barak fra Arbeiderpartiet vant valget i Israel.

Sommeren 2000 forhandlet Arafat om de gjenværende 22 prosent av mandatområdet Palestina, hvor nå om lag 350 000 ulovlige jødiske bosettere holdt stand på okkupert område. Han forhandlet om Øst-Jerusalem, som Israel i strid med folkeretten hadde annektert, og han forhandlet om retten for flyktninger til å vende tilbake til sine hjem etter krig, som også er garantert i folkeretten. Arafat må ha vært under et fryktelig press og følt at han ikke kunne komme tilbake til sitt folk og forklare at han hadde bøyd seg på disse punktene. I så tilspissede konflikter som dette blir lett symbolene viktige.

Ytterfløyene på begge sider, høyresida i Israel og Hamas blant palestinerne, mobiliserte begge til kamp for deres Jerusalem.

    TO ERKEFIENDER

DA ARIEL SHARON ble Israels statsminister etter valgseieren i februar 2001, sto de to erkefiendene overfor hverandre igjen, som i Beirut i 1982.

Sharon ville ikke forhandle med Arafat, men fjerne ham. Etter terrorangrepene i USA 11. september fikk Sharon god hjelp av Israel-vennen og visepresidenten i USA, Dick Cheney, og etter hvert president George W. Bush, den yngre, som åpenbart ikke ba om råd angående Midtøsten fra sin far. Gamle Bush ville trolig rådet sønnen til å legge på telefonen om Sharon ringte.

Arafat gjorde ikke tabben fra Irak-krigen i 1991. Han stilte symbolsk opp og ga blod til ofrene for 11. september. Det hjalp ikke. Osama bin Laden, som sa han sloss for Palestina, kunne neppe ha gjort noen større bjørnetjeneste for palestinerne. Sharon stemplet Arafat som en terrorist, med ny iver. Sjølmordsbomberne i Hamas hjalp ham frivillig. Snart hadde Sharon president Bush med seg i sin krig mot terrorisme, hans livslange kamp mot Arafat.

MANGE PALESTINERE var misnøyde med den palestinske statsadministrasjonen under Arafat, som var til dels udugelig og korrupt. I utlandet mente man det samme.

På denne bakgrunnen forlangte Sharon og Bush en ny palestinsk leder, en statsminister, så de slapp å snakke med Arafat.

Motvillig utnevnte Arafat sin mangeårige nummer 2, Abu Mazen. Men han fikk ikke de fullmaktene han krevde og gikk til slutt av. Abu Ala overtok. Han står, som Abu Mazen, overfor nesten umulige oppgaver. Israel har skutt i filler det som var bygd opp av palestinsk infrastruktur. Israel vil ikke forhandle på annet enn egne premisser. President Arafat satt militært beleiret av Israel i sitt hovedkvarter inntil han nå ble sjuk.

Israels regjering sier hele tida at de ikke har noen å forhandle med på palestinsk side så lenge Arafat sitter der. Men hvem er det som kan velge sin motpart i forhandlinger?

Uten Arafat er det ikke bare palestinerne, men nesten like mye israelerne, som seiler ut i ukjent farvann.

For hvem andre enn Yassir Arafat kan inngå en avtale på vegne av palestinerne? Det kan det ta lang tid å finne ut.

<B>HOS PAVEN:</B> I 1996 var muslimen Arafat på besøk hos paven. Paven la hånden på Arafats panne for å velsigne ham.
UNG MANN: Arafat som ung mann, før kampen hans for palestinerne tok til for alvor
<B>SNART VOKSEN:</B> Yassir som tenåring.
<B>LEDEREN:</B> Bilde fra Libanon. Arafat har ledet det palestinske folket i over 30 år, og i gode og onde dager.
<B>MØTTES FLERE GANGER:</B> Arafat og Bill Clinton da den amerikanske presidenten var på besøk på Gazastripen. Arafats familie og Clinton-familie deltok på arrangementer sammen.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media