Politisk supermarked

LONDON (Dagbladet): - Pass, var svaret da vi i forrige uke spurte Tony Blair om han hadde tenkt seg til Sosialistinternasjonalens (SI) møte i Oslo. Nå kan ingen forlange at britenes statsminister går rundt med sin møtebok i hodet, men svaret er neppe helt tilfeldig.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For i motsetning til Thorbjørn Jagland har ikke Tony Blair SI som sitt politiske hjertebarn. Blair er kommet med uttalelser som kan tolkes som om han vil nedlegge hele organisasjonen, eller i beste fall omforme den til en slags post-ideologisk internasjonale med «den tredje vei» som politisk grunnlag. Et grunnlag der Tony Blair inkluderer så vel sitt eget New Labour som Bill Clintons demokrater.

  • «Jeg sier ikke at de amerikanske demokratene skal bli medlem av SI, det jeg sier er at vi skal ha en ideenes dialog med andre partier enn dem vi er i familie med,» forklarte Tony Blair oss da han ble konfrontert med kritikken hans utspill har fått.
  • For også de britiske sosialdemokratene slår fast at ideologienes tid er forbi. I stedet letes det etter gode ideer til en politikk for det neste tiåret. Det ser ut til å spille mindre rolle om ideenes grunntone er sosialdemokratiske, høyrepopulistiske eller kristen-demokratiske, bare de fungerer i det som karakteriseres som et fleksibelt, moderne samfunn. Den eneste forutsetningen ser ut til å være at ikke markedsøkonomien forstyrres som grunnlaget for økonomisk vekst eller fall.
  • Britene er begeistret for sin nye politiske leder. Det er da også et imponerende førsteår Tony Blair har bak seg i Nr. 10 Downing Street. Vi er vitne til den frigjøring av energi som oppstår når ledere med ideer får mulighet til å sette dem ut i praksis, skriver britiske analytikere, og henter sitater fra Arthur Schlesingers beskrivelse av John F. Kennedys inntreden i Det hvite hus.
  • Samtidig er mange politiske kommentatorer forvirret. For New Labour er ikke bare en enormt populær regjering. Den er også på mange måter en gåtefull. Den hevder at den verken er en tradisjonell Labour-regjering slik Storbritannia hadde på 70-tallet, eller bare en mer hjertevarm utgave av thatcherismen. Men det er lettere for New Labour å si i klartekst hva det ikke står for, enn hva som er partiets grunnleggende politiske kurs. Partiledernes forsøk på å definere prinsippene bak New Labours politikk møtes med skepsis. For det er vanskelig å se et sammenhengende idégrunnlag bak erklæringen om «den tredje vei».
  • Tony Blair selv er like personlig fascinerende som politisk forvirrende (jf. Dagbladets intervju med ham lørdag). Han snakker varmere om tradisjonelle familieverdier enn Kjell Magne Bondevik. Hans krav om en tøffere kriminalpolitikk er så glitrende høyrepopulistisk retorikk at Carl I. Hagen kan misunne ham. Hans uforbeholdne tro på markedsøkonomiens endelige seier over statlig styring vil begeistre Jan Petersen, mens Tony Blairs pragmatisme, åpenhet for nye ideer og internasjonalisme passer Thorbjørn Jaglands forsøk på politisk nyorientering. Mens det eneste Tony Blair har felles med sosialistlederen Kristin Halvorsen er et utrolig levende kroppsspråk.
  • I Tony Blairs politiske retorikk er sosialdemokrati og konservatisme foreldede begreper. Han låner friskt og uhemmet fra de ideer som til enhver tid er til salgs på det politiske supermarkedet, fra analyser til praktiske forslag. Slikt blir det foruroligende mange paradokser av.
  • Mange av oss blir mistenksomme av dette. Vi lytter intenst etter en politisk grunntone, men finner den ikke. Det vi finner er en ubestemmelig flertallsfilosofi som gjerne vil favne de fleste. Som Kjell Magne Bondevik representerer Tony Blair det nye sentrum. Det er mulig at dette er pragmatismens triumf over ideene, i hvert fall er det politisk bedriftslederskap på sitt beste. Men hvis de politiske skillelinjene viskes ut, og ideologienes død følges av ideenes endelikt, hva skal da være grunnlaget for politikkens langsiktige vilje?

Og Blair fortsatte: «Problemene de amerikanske demokratene møter er ikke så forskjellige fra dem vi møter. Glem institusjonene. Vi er de som leder kampen om ideene, og vi leder den ikke ved å si nei til dialog. Vi skal ikke være det minste redd dette,» mente Tony Blair.