Politisk tango for to

Frankrikes gaullistiske president Jacques Chirac og den sosialistiske statsministeren Lionel Jospin er dømt til å leve sammen i politisk samboerskap. En underlig pardans med et felles mål: presidentvalget i 2002.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De første tangodanserne i Buenos Aires rundt forrige århundreskifte var menn, og dansen var reservert bordellkunder. Jacques Chiracs og Lionel Jospins høyst offentlige pardans hundre år etter har samme langsomme rytme og like innviklede turer, men kan neppe sies å være så sensuell som tangoen.

Dessuten har ikke de to partnerne akkurat valgt å danse med hverandre på toppen av den utøvende makten. De ble tvert imot tvunget av franske velgere til å inngå et svært ufrivillig samboerskap i juni 1997, da Chiracs politiske allierte på høyresida tapte valget etter at han hadde oppløst Nasjonalforsamlingen.

Det var spesielt bittert for Chirac, som ikke bare led et knusende politisk nederlag, men også hadde vært tvunget med på dansen en gang før. I 1986 var det med Frangois Mitterrand ved sin side, fram til han tapte presidentvalget i 1988.

Men denne gangen er dansen mer vellykket for begge parter. Begge surfer hakk i hæl på popularitetsbarometrene etter 30 måneders eksersis. Ved siste måling lå Chirac stadig ett poeng foran Jospin, med 58 mot 57 prosent.

FRANSKMENNENE HAR alltid likt samboerskap, helt siden borgerkongen Ludvig Filip regjerte med sin motstander Casimir Perier i 1831- 32. Kjært barn har mange navn og/eller bilder.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Det er som en tohodet spurv uten hjerne, sier høyreekstremisten Jean-Marie Le Pen. Den politiske kommentatoren Florent Leclercq foretrekker to sjakkspillere, der den ene alltid leder med ett trekk foran den andre. Med andre ord et jevnt spill, der det hele tida er et spørsmål om å flytte brikkene på en intelligent måte. Og der begge spillerne vil vinne. I dette tilfellet presidentvalget om to år, der de to etter alt å dømme vil ligge side ved side i startblokkene.

Presidentvalget er det eneste som virkelig betyr noe i fransk politikk. Franskmennene trives best med en sterk «monark», enten det nå er galleren Vercingetorix, som førte an mot Julius Cæsar i år 52, eller De Gaulle, som vant en helt annen krig. Den franske presidenten representerer landet utad, og er en slags overdommer, noe Mitterrand utnyttet til fulle. Ifølge grunnloven har presidenten det siste ordet når det gjelder utenriks- og forsvarspolitikk.

MEN DET ER regjeringen som regjerer. Det går bra så lenge statsministeren tilhører presidentens politiske flertall, men ikke når presidenten er nødt til å utnevne sin verste politiske motstander. Foreningen til Chiracs venner har et nytt forslag for å unngå samboerskap. Den mener presidenten uansett skal få velge statsminister fra sin egen leir. Og hvis Nasjonalforsamlingen ikke støtter regjeringen, vil det utløse nytt presidentvalg. Det er bare å endre grunnlovens paragraf 20 for at det skal være presidenten og ikke statsministeren, som «fører landets politikk».

Inntil Foreningen vinner gehør for tanken, får Jospin skryte uhemmet av regjeringens politikk. Økonomisk vekst, redusert arbeidsledighet, handelsoverskudd, ambisiøse sosiale tiltak som 35 timers arbeidsuke.

For noen dager siden brøt Jospin den uskrevne ikkevoldspakten med Chirac og sa at det kunne ha vært enda bedre, særlig internasjonalt, hvis han ikke hadde vært hemmet av samboerskapet. Det var etter de to samboernes felles politiske nederlag med en omfattende reform av rettsvesenet, som skulle gjøre det mer uavhengig. Det var Chiracs idé, og Jospins reform. Høyresida, som først hadde stemt for reformen, ville ikke vedta den likevel. Det gikk verst utover Chirac, som nok en gang fikk bevist at han ikke har kontroll over sine egne. Det må han få hvis han skal ha noen som helst sjanse i 2002.

HAN ER IKKE uten sjanser. Chirac har en utrolig evne til å komme seg på beina igjen etter et nederlag. Siden han ikke kan skryte av hva han har gjort, fremmer han sin egen person mer enn Jospin, som framstår som en litt grå og kjedelig skolelærer. Chirac har franskmennenes sympati selv om de ikke alltid synes han er troverdig. Og alle vet hvor hyggelig han er privat, med godt grasrottekke. Bøndene elsker ham.

Ifølge hans nærmeste begynner Chirac å tro at han kan bli gjenvalgt. Chirac spiller på at han har «hjerte», mens Jospin bare er «klok». Presidenten stjeler rått fra sosialistenes verdier og snakker varmt om staten, den offentlige sektoren, menneskerettigheter, solidaritet og likhet. Men han er best i terrenget. Som bilracerkjører Alain Prost sa det: «Jospin liker sport, Chirac sportsutøvere.»

Den leksjonen har Jospin tatt lærdom av. Han vil nå vise at han liker sport. Det vil si at han er kompetent, kan spillet og vet å velge taktikk, men at han også liker utøverne, det vil si mennesker.

Begge har kommet med personlige innrømmelser som skal gjøre dem mer menneskelige. Jospin vedgår at han har måttet «åpne rustningen» litt, mens Chirac i sin nyttårstale for første gang innrømmet at det hadde «kostet ham personlig» å tape i 1997. Jospin kvalifiserer seg selv som en ateistisk protestant, en bevegelig dogmatiker og en streng person som vet å more seg.

Chirac mestret best rollen som landsfader for et herjet Frankrike etter stormen 1. juledag. Han som ofte er så stiv som en pinne offentlig, vet å tilgrise presidentstøvlene på de oljeforurensede strendene i Bretagne. Men når det gjelder kommunikasjon er spillet uavgjort. Der er begge best.

NORGE HAR KANSKJE også en form for politisk samboerskap, der Bondevik ikke alltid kan danse alene, men må ha opptil flere partnere. Portugal, Romania og Polen har opplevd liknende versjoner som den franske.

Duetten mellom Chirac og Jospin kommer likevel nærmest tangoen. Det vanskeligste for dem begge vil bli å komme helt ut på dansegulvet igjen i god tid før mai 2002 og bli som nye, det vil si troverdige kandidater. Begge presidentkandidatene mangler karisma. De Gaulles klær er for store for Chirac, og Jospin framstår som en flink, men noe tørr ideolog. Problemet er at begge vil sitte på samme huske der det bare er plass til én. En mulighet er å forkorte presidentembetet som er på sju år, til fem, så presidenten og Nasjonalforsamlingen velges samtidig.

I så fall burde president og statsminister kunne danse i takt.

Frankrikes styringsmodell

I FRAKRIKE: