Politisk tsunami

En konsekvens av tsunamien er at UD-folk nå sier offentlig at de ikke er forberedt på en tsunami.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Bare to dager etter bølgen i Asia, ble UD rammet av den første politiske bølgen. «Raser mot norske myndigheter», var en av Dagbladets overskrifter den 28. desember i fjor. Fortvilede norske overlevende og pårørende etter flodbølgen sto fram og fortalte om null hjelp, null informasjon og null kontakt. Utenriksdepartementet ble raskt pekt ut som adressaten for kritikken. Reiseselskapene, forsikringsselskapene og andre involverte så ingen grunn til å stikke hodene sine fram bak utenriksråd Bjarne Lindstrøms brede rygg, for å påta seg sin del av ansvaret for kaoset.

Nå var det da også god grunn til å rette hovedskytset mot UD og utenriksminister Jan Petersen. Som granskingen under Jan Reinås viste, sto UD fullstendig uforberedt i møte med katastrofen. I en tid med stadig flere nordmenn på reise, med terroranslag mot turistmål og med hyppige naturkatastrofer, hadde ikke landets utenrikstjeneste engang et dataprogram for å kunne registrere savnede. Og enda verre - departementets ledere så det som litt under sin verdighet å stige ned fra det utenrikspolitiske elfenbenstårn for å hjelpe vanlige nordmenn i nød. Petersen var vel neppe regjeringens ivrigste leser av Bibelen, men både han og i alle fall statsministeren burde vite når Noa bygget Arken: Han bygde den før vannet kom.

Men flodbølgen avslørte ikke bare en uforberedt organisasjon. Den avslørte også et ekstremt toppstyrt byråkrati der lokale intitiativ ble sittende fast i kø på tjenesteveien, der ansatte i frykt for represalier ikke turte å agere uten grønt lys fra oven og i alle fall ikke snakke offentlig om tingenes tilstand. Det siste er endret under Bjarne Lindstrøms etterfølger Sven Svedman og etter regjeringsskiftet. For halvannen uke siden gikk verneombud ved ambassaden i Bangkok, Trygve Guntvedt, ut med en alarmerende melding om beredskapen for eventuelt nye katastrofer:-  Vi er like langt som vi var før tsunamien, sa han åpen til NRK Dagsnytt. Svedman var slettes ikke enig, men poenget er her ikke å finne ut hvem som har rett. Poenget er at verneombudet i Bangkok åpent går ut med sitt syn og at UDs toppsjef på embetssiden gir sitt tilsvar offentlig. Dette er en revolusjon i UD og en direkte konsekvens av den politiske tsunamien UD nå forsøker å reise seg fra. Utenriksminister Jonas Gahr Støre har i ord oppmuntret til åpent ordskifte. Offentlig debatt er ikke noen trussel mot UD, men et redskap i arbeidet for å bringe departementet mer på linje med hva nordmenn forventer av det.

Støre har også sagt at han vil gripe fatt i den uformelige massen problemer og konflikter som har fått betegnelsen «ukultur» i UD. Så langt har han imidlertid vist større handlekraft overfor spanske trålere enn det flokede garnet av interne problemer. Og ifølge embetsmenn og -kvinner som har følt «ukulturen» på kroppen, begynner det å haste. Det er ikke bare ved ambassaden i Thailand at enkelte ting ikke er kommet lenger enn de var før tsunamien.

Reinås-rapportens dom over UD var uvanlig hard, kanskje urettferdig hard. Flodbølgen avslørte også urealistiske forventninger til hva en utenrikstjeneste kan og skal gjøre. I fortvilelsen blant ofre og pårørende ble det krevd en innsats av UDs embetskvinner og -menn det ville vært umulig å innfri selv med topp beredskap og paradisiske forhold internt i departementet. Men jeg tror det var lurt at den politiske tsunamien fikk skylle inn på Victoria Terasse og at det skjedde så kort tid etter katastrofen i fjor. For mens Jonas Gahr Støre nå kan konsentrere seg om å bygge en bedre ark enn forgjengeren, står hans kolleger i Sverige fortsatt fast i fortidas gjørme. Deres granskning av regjeringen Perssons håndering av katastrofen kom for noen uker siden. Først nå har de begynt å sortere ut det politiske ansvaret og først til våren kommer den svenske regjeringens håndering av tsunamien opp i Riksdagen. Her hjemme fikk og tok Jan Petersen og UD skyllebøtta. Og det var greit nok.