Politisk tyngdepunkt

Statsminister Jens Stoltenberg stanset mer enn villig på sin vei ut av stortingssalen etter formiddagsmøtet i finansdebatten da statsministerkandidat Kjell Magne Bondevik gled inn fra venstre i rotunden og ville ha et ord. Symbolsk markerte de to dagens politiske tyngdepunkt i tett silhuett mot Stortingets buede vinduer der det er uhindret utsikt helt opp til Slottet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

På finansdebattens første dag er det finanskomiteens medlemmer som får ordet ordnet etter partistørrelse slik at komitéformann Dag Terje Andersen fra Arbeiderpartiet var første taler. I dag er det statsministeren som åpner møtet, og da blir det enda klarere at vi følger et ritual. Alt er opp og avgjort. Ingenting av det som sies, vil rokke ved dette. Likevel ble det talt i går og skal tales mye mer i dag. Grunnen til at det ikke oppfattes som meningsløst, er at talene handler om noe annet enn det som ikke lenger kan påvirkes. De handler om valgkampen, om regjeringsmakt, om politiske skiller og om det politiske tyngdepunktet der i silhuett foran buevinduet.

  • Selv djevleutdrivelsen som Carl I. Hagen har startet i sitt Oslo-purgatorium, og som stjal all oppmerksomhet på gårsdagens prate-TV, finner sin forklaring innenfor disse rammene. Hagen utøver indre makt for å få ytre makt. Inne i stortingssalen demonstrerte nestleder Siv Jensen hvor maktesløst Fremskrittspartiet er når det, slik tilfellet er i år, ingen innflytelse har på det budsjettet som skal vedtas. Fra talerstolen var hun de gode tings fe som drysset mer til alt og alle, men altså bare i særmerknadenes uvirkelige verden. Muligens litt frustrert av den erkjennelsen, anklaget hun de budsjettforlikte som likevel ikke ville senke alkoholavgiftene, for å begå det politiske C-moment «å sitte her på berget og stikke hodet i sanden».
  • Ritualet skjemmes av at kjeftingen i replikkordskiftene blir ganske matt. Bare en sjelden gang gnistrer det litt til, som etter at Høyres Børge Brende innledet med å si at han kunne ta sjansen på å gi uttrykk for kritikk av Siv Jensen siden han ikke er medlem av samme parti som hun og Carl I. Hagen. Brende prøvde å «stikke kniven i en vanskelig situasjon», kvesset Jensen da og burde kanskje forklart hvor man da blir stukket. I stedet bedyret hun at utdrivelsen ikke er politisk.
  • Det er verken retorikk eller billedlige knivstikk, men tallene på de ymse budsjettpostene som betyr noe for kommunestyrene, Landsorganisasjonen og Næringslivets Hovedorganisasjon, privatskoler, kirkebyggere, bønder, entreprenører, avisutgivere og alle oss andre. Og i år er det en sammenheng mellom tallene i budsjettet og den symbolske tjte-à-tjte mellom statsministeren og kandidaten foran buevinduet. Under alt ståk og bråk i budsjettforhandlingene har Arbeiderpartiet og sentrum vært rørende enige om alle de gode formålene som fortjener statlige penger, helt fra regjeringen la fram sitt budsjettforslag 4. oktober og fram til i dag.
  • Årets budsjettforlik inneholder en viljeserklæring fra partene om sammen å utarbeide et nytt skatteforlik til avløsning for skattekompromisset fra 1992. Et bærende prinsipp skal være en større likhet i beskatningen av arbeidsinntekt og kapitalinntekt. I vår avideologiserte tid er dette noe av det nærmeste politikken kommer å stille opp alternative veivisere. I dette eksempelet handler det om større økonomisk rettferdighet, og det er altså noe som samler sentrum og Arbeiderpartiet, samtidig som det skiller sentrum fra høyrepartiene.
  • Finansdebatten viser på nytt at skatter og avgifter utgjør det synligste skillet i norsk politikk. De alternative budsjettene til Fremskrittspartiet og Høyre inneholder skattelettelser som er dekket inn med kutt på poster som både sentrumspartiene og Arbeiderpartiet vil opprettholde. Fremskrittspartiet vil kutte støtten til landbruket, svekke sykelønnsordningen og kutte utviklingshjelpen. Høyre vil svekke sykelønnsordningen og kutte 20 prosent av utviklingshjelpen.
  • Jan Petersen og Carl I. Hagens felles problem er at akkurat nå er det ikke der det politiske tyngdepunktet i Stortinget ligger. Hvor det ligger i folket, vil stortingsvalget vise.