Torsdag opplevde Oslo de verste gatekampene på mer enn tretti år. Landets hovedgate Karl Johan ble dekket av et teppe av tåregass. Under lå brennende søppelkasser, knuste butikkvinduer og sammenraskede barrikader. Som våpen ble brukt bensinbomber, brustein, fyrverkeri, kniver, slagvåpen og stoler og bord fra byens uteserveringer. Opptøyene var angivelig en protest mot Israels krig i Gaza og landets støttespillere her hjemme. Det holder verken som begrunnelse eller unnskyldning. Vi er enige med en palestinsk aktivist som i går uttalte til Dagbladet at ungdommen som «brukte vold setter Palestina i skyggen og smerten på Gaza-stripen i skyggen av seg selv».

Det er verdt å merke seg at den store markeringen mot krigen foregikk på en fredelig og verdig måte. Bare i Oslo marsjerte ca. 12 000 og flere andre steder i landet var det viktige markeringer. Det er disse som representerer den norske opinionen i forholdet til krigen i Gaza, ikke en mindre gruppe ungdommer som er rede til vold. Derimot er det viktig at det blir brakt på det rene hvem disse aktivistene er og hvilke motiver de hadde. Det må ikke få feste seg et inntrykk av at voldelige demonstrasjoner er akseptabelt som politisk våpen i Norge.