Politiske generaler

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den planlagte sammenslåingen av informasjonsstabene til forsvarssjefen og forsvarsministeren lyder i første omgang som en av mange grep når det gjelder militær nedbemanning. Men dette er ikke enda et byråkratisk gjesp, snarere et minefelt ingen har våget å rydde på flere tiår. Høyre og

FrP har i brev til forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen reist spørsmålet om forslaget er

en innsnevring av forsvarssjefens ansvarsområde. Stortingsrepresentant Per Ove Width (FrP) går

så langt som til å hevde at forsvarsministeren

vil kneble forsvarssjefens evne til å formidle fagmilitære synspunkter.

Spørsmålet skal stilles så spisst. For dette

handler om en langvarig konflikt som berører grenselandet mellom statsrådens styringsrett og allmennhetens behov for å gjøre seg kjent med fagmilitære avveininger. At generalene påberoper seg en større rett til direkte deltakelse i den

offentlige samtalen enn andre ledere i staten, har en historisk bakgrunn. Det norske offiserskorpset har en sterk politiserende tradisjon som strekker seg fra 1814 til unionsoppløsningen, fra mellomkrigstida til det påfølgende tyske overfallet og gjennom den kalde krigen til vår tid. Ikke alt dette var like ærerikt, for å si det forsiktig. I store deler av denne lange perioden var norske offiserer mer opptatt av indre enn ytre fiender.

Det er i seg selv en grunn til at vi ikke ønsker politiske generaler. Offiserene skal være hundre prosent lojale mot sine overordnede, dvs. landets politiske ledelse. Samtidig vet vi at det i forsvars- og sikkerhetspolitikken er løvtynne skott mellom det politiske og det fagmilitære. Det gjør balansegangen vanskelig, men må ikke føre til at den viktige debatten om forsvaret snevres inn til nesten ingenting, slik det skjedde under den kalde krigen. Politikerne og resten av offentligheten må kjenne offiserenes synspunkter for å ta gode beslutninger, men også for å kontrollere deres lojalitet.