Politiske gråtekoner

Det er både menings- og historieløst å klage over at regjeringen bruker sitt flertall på Stortinget, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Siste mote i politikken er å klage over at vi har en regjering med et sikkert flertall i Stortinget. Ifølge opposisjonen og enkelte politiske kommentatorer er Stortingets posisjon truet fordi så mange beslutninger tas bak lukkede dører. Disse gråtekonene er særlig bekymret over regjeringens underutvalg der de tre partilederne Stoltenberg, Haga og Halvorsen samtaler over hodene på både Stortinget, de øvrige statsrådene og partiene. Dette skal visstnok være farligere i en flertallsregjering enn da Kjell Magne Bondevik gjorde akkurat det samme.

KLAGERNE HAR selvfølgelig rett i at en regjering i mindretall må spille med åpnere kort enn en regjering som har flertall. Som kjent må mindretallsregjeringer lete fram vedtaksføre flertall, ofte fra sak til sak. Det gir opposisjonen mulighet til innflytelse. Slik aktivitet etterlater også spor i det politiske landskapet og gjør det lettere for mediene å skjønne og formidle det som foregår. Likevel er det håpløst å hevde at mindretallsregjeringer av den grunn bør være normen. Europas politiske historie de siste hundre åra viser at folkestyret trues når det er vanskelig å etablere handlekraftige regjeringer med solid base i nasjonalforsamlingen. Det gjelder særlig i krisesituasjoner.

NORGE I DAG er ikke i noen krise, i hvert fall ikke økonomisk. Det gir en unik mulighet til å utforme ny politikk og gjennomføre den med kraft og overbevisning. Flertallet finnes jo. Den rød-grønne regjeringen har f.eks. mulighet til å ta langt mer konkrete grep i miljø og klimapolitikken enn etablering av målsettinger. Det flerkulturelle samfunnet er her allerede, men det finnes ingen kraftfull politiske ledelse som kan styre utviklingen fra konflikt til vinning. Vi har en betydelig gruppe fattige, og klasseskillene øker, uten at regjeringen til nå har tatt annet enn kosmetiske og generelle grep. I et slikt perspektiv er det mest nærliggende å klage over at regjeringen ikke bruker flertallet den vitterlig har. I stedet viser den tidvis tegn på en nervøs mangel på selvtillit. Den pendler mellom overmotets rop og tvilens mumling.

ALLE PARTIER forsøker systematisk å bedra offentligheten. Det foregår ved ustoppelige forsøk på å holde en samlende fasade utad og forvise den interne gjørmebrytningen til en mørk kjeller. Dette er det knapt noen grunn til å hisse seg opp over. Slike forsøk på systematisk livsløgn er nokså vanlig blant menneskene. Alle vil gjerne ta seg godt ut når noen ser på. At de tre partiene i regjering prøver å bli enige seg imellom før de går til Stortinget eller andre deler av offentligheten, er derfor ikke noe å ta på vei for. Det er nytteløst å be dem redegjøre ærlig for interne konflikter.

DET BETYR IKKE at regjeringen bør få leve i fred bak polstrede dører. Tvert imot. Dørene må tråkkes ned eller dirkes opp. Regjeringen bør leve i evig uro for sin egen skjebne. Den skal ha frykt når opposisjonen legger fram gode politiske utspill og leve i redsel for at mediene trenger inn og avdekker motsetninger eller innholdet i saker under behandling. Det er bare når opposisjonen og mediene ikke makter denne oppgaven at flertallsparlamentarismen blir sløvende eller farlig. At Stortinget for tida fortoner seg like nervepirrende som en film om Olsen-banden, får partiene i opposisjon ta sin del av skylden for det. Opposisjonen skal være farlig, ikke surmaget.

SAMTIDIG ER TIDA moden for reformer i vårt parlamentariske system. Først og fremst handler det om å øke nasjonalforsamlingens betydning som politisk kamparena, slik stortingspresident Thorbjørn Jagland har vært inne på. Som kjent fikk vi parlamentarisme i Norge etter strid om statsrådenes adgang til Stortinget. Den linjen kan forlenges og forsterkes ved at regjeringens medlemmer i langt sterkere grad blir tvunget til å bruke Stortingets talerstol som politisk instrument. I dag gjemmer altfor mange av dem seg i skjørtene til sine medierådgivere. Å få dem ut i åpent lende der de må slåss for sakene, vil styrke folkestyret.

CARL I. HAGEN tror journalistene kan bli lydige referenter hvis statsrådene tar bakveien ut av Stortinget. Han tar feil. Ingen makt i verden kan gjenopplive referatet fra de døde så lenge talene skrives av rådgivere og byråkrater og framføres med en revisors engasjement. Politikk er bare spennende når den er viktig.