Politiske krigsforberedelser

NEW YORK (Dagbladet.no): USA nærmer seg krig mot Irak, ett steg av gangen. President George W. Bush bruker stadig mer av sin tid på å overtale etternølerne.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I dag ringer Bush til sine presidentkolleger i Russland, Kina og Frankrike. Lørdag kommer han mest trofaste allierte, britenes statsminister Tony Blair, til Camp David for å diskutere krigsplanene under fire øyne.

Mandag står Canadas statsminister Jean Chretien for tur i Detroit. Og torsdag neste uke skal Bush opp til eksamen i FNs hovedforsamling. Som andre taler på åpningsmøtet vil presidenten forsøke å overbevise verden om at det er nødvendig å knekke Saddam Hussein.

Det likner et kappløp i motbakke. Selv blant amerikanerne er skepsisen betydelig. De siste fem meningsmålingene viser at mellom 51 og 64 prosent støtter en krig mot Irak. Men tallet faller til 34 prosent hvis ikke FN gir klarsignal. Også Kongressen er skeptisk.

- Det er viktigere å gjøre dette riktig enn å gjøre det raskt, sier demokratenes leder Tom Daschle, som trolig blir Bushs motkandidat ved presidentvalget om to år.

Snart starter omfattende høringer i Senatet og Representantenes hus. Det hvite hus insisterer på at diskusjonene blant de folkevalgte må avsluttes innen utgangen av oktober. Da må politikerne ha tatt standpunkt før valget på representanter og en tredel av senatorene i november. Bush regner trolig med at opinionen vil tvinge flertallet inn i folden. Det er risikabelt å stille til valg som fredsdue.

Presidenten fikk i går hjelp fra FN. Våpeninspektørene som forlot Irak i 1998, analyserer fortsatt satellittbilder og annet etterretningsmateriale. Nå har de funnet spor av mulige kjernefysiske installasjoner ved en irakisk militærbase, fortalte den franske fysikeren Jean Baute, som leder inspektørgruppa i Wien.

Det er uklart om gårsdagens kraftige bomberaid har sammenheng med slike funn. Det uvanlig kraftige svaret på irakisk luftvernild i flyforbudssonen kan også være et politisk signal. Til Saddam, som skal vite at han må bøye av eller risikere full krig. Og til verden, som trolig lettere aksepterer tanken på krig etter en gradvis opptrapping, enn om den kommer som lyn fra klar himmel.