Politiske løftebrudd

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • 10000 nye barnehageplasser skulle tilbys norske barn i år. Nå tyder mye på at bare tre firedeler av dette målet blir nådd. Ifølge en oversikt Aftenposten har laget på grunnlag av tall fra 424 av landets 434 kommuner, håper kommunene å stille til disposisjon 7600 nye plasser inneværende år. Men det legges samtidig ned noen, så det endelige tallet blir snarere under 7500 enn over.
  • Dette må fortone seg som et formidabelt svik overfor så vel foreldre som barn. Den ene statsråd etter den andre har lovt full barnehagedekning. Den siste er sittende barneminister Laila Dåvøy, som i likhet med Karita Bekkemellem Orheim i Stoltenberg-regjeringen lovte full dekning neste år. Arbeiderpartiet lovte også full dekning i år 2000, og det samme gjorde den første Bondevik-regjeringen.
  • Slik driver politikerne sitt taskenspill. Løftene er som skrift i sand. De forsvinner med budsjettkravene fra finansministeren. For å nå målet om full dekning fra 2003 måtte regjeringen Bondevik sørget for at det ble bygd tre ganger så mange nye plasser neste år. De tregeste kommunene har planer som ikke vil gi full dekning før i 2008.
  • Dette er for dårlig. I ei tid da likestilling er alle politiske partiers mål og samfunnet roper etter arbeidskraft, er det nødvendig at barnehageplassene utbygges i det tempoet partiene har forpliktet seg til. Uten barnehage er det nesten umulig for begge foreldre å gå ut i arbeidslivet. Dessuten er det urimelig at noen får plass mens andre ikke får.
  • Men saken har også en annen alvorlig side: Det utvikles mistillit til det politiske systemet og til politikerne. Alle politiske partier er for tida opptatt av barnehager og barnehagepriser. Det er nesten ikke noe annet de snakker om, mens markedet og EØS-domstolen bestemmer de store tingene i samfunnet. Men selv ikke noe så begrenset som barnehageutbyggingen greier de å få til slik de lover. Da bør ikke politikerne undre seg over at folk vender dem ryggen, enten ved å slutte opp om ytterpartiene på høyre og venstre side, eller ved å sitte hjemme ved valg.