Politiske mediekonger

Mediemoguler er store egoister og individualister som fra tid til annen også er en fare for demokratiet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MEDIEKONGEN og høyrepopulisten Silvio Berlusconi er en trussel mot det skjøre italienske demokratiet. Som statsminister kan han kontrollere samtlige seks nasjonale tv-stasjoner. Tre av dem eier han selv. Han vil bekjempe domstolenes uavhengighet, oppfylt som de ifølge ham selv er av kommunister. Hans luftige og ansvarsløse økonomiske politikk kan true Italias posisjon i EU. Hans kriminelle rulleblad gjør ham uegnet til alle offentlige embeter. I et normalt og stabilt demokrati ville verken velgerne eller loven gitt ham en sjanse ved valgurnene. Han er blitt den mest omtalte italienske politikeren siden Il Duce, Mussolini. Han får omtrent samme makt.

Mediemoguler har lenge vært betraktet som en fare for demokratiet og en fri offentlig samtale. Silvio Berlusconi avviker fra de fleste når han søker direkte politisk makt. Han vinner også posisjonene. Rupert Murdoch kaster ikke bort tid og innflytelse ved slike halsbrekkende øvelser. Politikerne kommer til gjengjeld og setter seg i fanget hans. Da Tony Blair gjorde dette foran det forrige parlamentsvalget, kom også velsignelsen fra Englands største tabloid, The Sun, heleid av Murdoch. Og i år brøt som kjent selveste The Times, som også tilhører Murdoch-imperiet, en historisk tradisjon som konservativt organ ved å støtte Labour. Slik utøves ofte mediekongenes makt.

DE FOR LENGST AVDØDE britiske presselordene var mer direkte på hogget. De mest berømte, Northcliff og Beaverbrook, var hensynsløse i sin maktutfoldelse. De innsatte og avsatte statsministrer med sine pressekampanjer og korridorpolitikk. Det gjaldt framfor alt den mest talentfulle av alle engelske politikere i forrige århundre, Lloyd George.

Den geniale avismaker Northcliff med sine diktatoriske trekk mistet etter hvert forstanden, og det var en allmenn lettelse da han døde, bare noen og femti år gammel. Beaverbrook var gjort av mer solid stoff. Han satt f.eks. i krigskabinettene både til Lloyd George og Churchill, under to verdenskriger. Men deres rastløse utålmodighet gjorde dem fullstendig ubrukbare for lengre politiske karrierer og partilojalitet. Avisene var deres politiske redskap, men de utgjorde aldri noen direkte trussel mot det britiske demokratiet.

DA VAR DET atskillig større dimensjoner over den legendariske mediekongen William Randolph Hearst, både på godt og ondt. Han lar seg ikke fange inn i noe enkelt portrett, men har nylig fått en 700 siders biografi, av første klasse, både som underholdning og seriøs historieskrivning.

(The Chief, The Life of William Randolph Hearst. By David Nasaw, Houghton Mifflin Company. )

Rupert Murdochs vei til medietindene er den eneste moderne parallellen til Hearsts multimedieimperium. Begge begynte sin suksess med å arve hver sin dagsavis. Hearst i 1887, da avislappen hans i San Francisco hadde 15 000 lesere. Førti år seinere hadde hans imperium vokst til 20 millioner lesere med 26 dagsaviser i 18 byer, et utall magasiner og radiostasjoner, filmstudio, telegrambyrå og lydfilmaviser. Han var den første som innså og utnyttet synergieffektene mellom de forskjellige mediene. Han dirigerte, redigerte og skrev direkte for sine publikasjoner. Han var virkelig The Chief, i ett og alt. I dag er det av mindre interesse at han også var eiendomsmatador, kunstsamler og slottsbygger. I 30 år var han trofast mot både hustru og elskerinne.

MEN I MOTSETNING til Murdoch søkte han raskt direkte politisk makt, fra motsatt kant av den politiske skalaen som Berlusconi. I meninger og nyhetsjournalistikk, som han aldri skilte, framsto han som en ytterst radikal populist. Han bekjempet korrupsjon og monopolisme, bankene og Wall Street og bossene i de mektige partiapparatene. Han ville nasjonalisere jernbanene, innføre 8-timers dagen, styrke fagforeningene osv. Kapitalistene hatet ham. Han snek seg inn i Representantenes hus i to perioder og var nær ved å bli guvernør i New York. Det hvite hus skinte alltid i horisonten.

I 1904 kom han bl.a. på andreplass da demokratene utpekte sin presidentkandidat. Han endte før krigen som en høyrepopulistisk halvfascist, isolasjonist i forhold til Europa. Han hadde både Hitler og Mussolini på sin lønningsliste som spaltister og startet en vanvittig kommunistjakt før McCarthy kom på banen. Midt på 30-tallet var hans imperium i ferd med å ramle sammen, økonomisk og politisk.

DET FORTELLER MYE om det amerikanske demokratiets styrke at denne høyst kreative mediemakeren og fanatiske korsfareren ble stoppet hver gang han var i ferd med å entre selve statsapparatet. I første omgang ble han stoppet av den republikanske presidenten Teddy Roosevelt, seinere av en annen Roosevelt, som han konsekvent kalte Stalin Delano Roosevelt, i sin hensynsløse kampanje mot New Deal. Han slapp aldri innenfor Det hvite hus som gjest. Hans kampanjer skremte hans mest trofaste lesere, arbeiderklassen. De kom til å elske Roosevelt, ikke Hearst. Den økonomiske krisen i 30-åra tappet også alle hans medier for annonser. Hearst var egentlig fallitt, men ga aldri opp.

Mediekongene er selvsagt utpregede individualister, med ego som er større enn stort. Som politikere utøver de alltid et enmannsshow og blir aldri konforme med et vanlig parti. Intensiteten og utålmodigheten skaper alltid en politisk ustabilitet i omgivelsene. I det øyeblikk de tror at de er folkets sanne røst og nasjonens herrer, blir de stormannsgale. Berlusconi hevder at han er salvet av Herren, andre betrakter ham som Satans mann. Hearst fikk iallfall den påskriften.