Politiske problemer

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Føljetongen av erklæringer fra partilederne i innledningen av påskeferien gjorde ikke bildet av den politiske situasjon klarere. Selv om de borgerlige partiene lenge har hatt politisk flertall på meningsmålingene, er det lite som tyder på at de kan etablere en styringsdyktig flertallsregjering etter stortingsvalget i 2009, nesten uansett valgresultat.

Venstre og KrF vil ikke støtte en regjering som Fremskrittspartiet deltar i, og Frp vil ikke støtte en borgerlig regjering som partiet ikke selv deltar i. Vi har hørt alt sammen før, men ettersom valget nærmer seg, sementerer partiledernes utsagn en allerede fastlåst situasjon. Når så Venstre-leder Lars Sponheim i tillegg gir uttrykk for at avtroppende Høyre-nestleder Per-Kristian Foss er en bedre statsministerkandidat enn Høyre-leder Erna Solberg, illustrerer det kommunikasjonsproblemer også mellom de tidligere regjeringspartiene Høyre, KrF og Venstre, som faktisk er Sponheims regjeringsalternativ.

På rødgrønn side strever partiene med helt andre problemer. For det første har oppslutningen lenge vært så lav at utsiktene til å få flertall ved valget i 2009 er langt fra gode. Til tross for at regjeringen jevnt og trutt krysser av i løfteboka, er det samtidig klart at den ikke klarer å oppfylle alle løftene fra Soria Moria i denne stortingsperioden. Fortsatt vil det være mange unge foreldre som ikke får barnehageplass. Fortsatt vil det være nok fattige til å dokumentere at målet om å avskaffe fattigdom på langt nær er nådd. Fortsatt vil det være mangler i skolen, i eldreomsorgen, i samferdselssektoren som vil gi negativ reklame for Stoltenbergs regjering. Det eneste det er overflod av er CO2-utslipp.

Velgerne kan få inntrykk av at de skal gå til valg mellom to onder. En rødgrønn regjering som ikke når sine mål og som har liten evne til å begeistre. Og en samling partier på borgerlig side som ikke klarer å samarbeide. Det lover ikke godt for noen.