Popkulturelt tap

Når den moderne popkulturens hjemland kårer sine 100 mest innflytelsesrike mennesker, må Walt Disney og Elvis Presley forsvare dens ære nesten alene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NÅR MAN tenker på USA i det tyvende århundre, er det framfor alt hyperkommersiell populærkultur og måten den er eksportert til kinolerreter og radiostasjoner verden rundt på, som dukker opp: Marilyn Monroe, Andy Warhol, Madonna og Michael Jackson. Men da det tradisjons- og innflytelsesrike magasinet The Atlantic nylig kåret den amerikanske historiens 100 mest innflytelsesrike individer, havnet ikke en eneste av disse popkulturelle gigantene på lista. Selv i supermakten som mener å være det frie markedets fremste representant, måtte markedsprinsippene gi tapt.

RETT NOK kom Walt Disney på 26. plass, Elvis Presley på 66. og Louis Armstrong og 1800-tallskomponist Stephen Foster langt nede på lista. Hollywood-mogul Sam Goldwyn kapret 95. plass, den legendariske sirkusimpresarioen P.T. Barnum 67. plass fordi hans «... smak for det spektakulære brøytet vei for blockbusterfilmer og reality-tv». Men ifølge bladets egen kommentar «... ser våre historikere ut til å ha felt en definitiv dom i disfavør av popkulturen og den populære smaken generelt.» Ifølge den ti-historiker-tunge juryen er det mennesker som befatter seg med politikk og juss generelt, og «The Founding Fathers» spesielt, som har hatt størst innflytelse i Amerika. Driver de innflytelsesrike med kultur, er den høy.

PÅ FØRSTEPLASS står slavefrigjøreren Abraham Lincoln. Under ham følger konstitusjonens og politikkens storheter på rekke og rad: George Washington, Thomas Jefferson og Franklin D. Roosevelt. Påfallende nok er verken Clinton eller Bush senior og junior med. Aller mest oppsiktsvekkende er det at John F. Kennedy, 1900-tallets mest mytologiserte president, ikke har fått plass. Ved siden av Ralph Nader, en av tre listenoteringer som fortsatt er i live (de to andre er Bill Gates og vitenskapsmannen James D. Watson), er fra de siste par tiåras politiske liv bare Ronald Reagan funnet verdig en plass. Det samme er Richard Nixon, en mann som i manges øyne illustrerer fenomenet The Atlantic kaller «Hugh Hefner-problemet»: «Hvordan bedømmer du innflytelsen til mennesker som har forandret verden til det verre?».

FOR BEGREPET innflytelse er hardt arbeid å definere, selv for Amerikas fremste historikere. Hefner fikk én stemme, men kom ikke med. Kommunistjeger Joseph McCarthy var derimot bare to stemmer unna en listenotering. Slaveriforkjemperen John C. Calhoun kom så høyt opp som på en 58. plass, og var dermed med på å presse ut «snille» storheter som Muhammad Ali og Bob Dylan. Men popkulturen er ikke alene om å gjøre det svakt. Lista inneholder bare ti kvinner og åtte «African Americans», og ingen «Hispanics» eller indianere. Lista er utmerket bevis for at i landet som ynder å slå seg på brystet som verdens frieste, er det fortsatt den gamle østkystens WASP-verdier som teller: 63 listenoteringer er menn født i de 13 opprinnelige koloniene. For de mange som ikke er jurister av tradisjonsrik familie, ser det å skrive ei bok eller klekke ut en avgjørende oppfinnelse ut til å være fruktbare veier til innflytelse og evig liv.