Portforbud i Frankrike

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I går vedtok regjeringen i Frankrike at lokale myndigheter kan innføre portforbud i områder og bydeler der ungdommer gjør opprør, demonstrerer og begår hærverk. Portforbud er et forståelig vedtak når utviklingen er kommet så langt at urolighetene krever menneskeliv og ødelegger store verdier. Men vedtaket er samtidig en fallitterklæring over et politisk konkursbo. Opprøret er beretningen om en varslet ulykke. Den eksplosive blandingen av ghetto-liknende bydeler med høy arbeidsløshet, svart økonomi, gjengdannelser og utstøting er Frankrike dessverre ikke alene om. Muligens er den franske blandingen kraftigere enn variantene i andre europeiske land, men den er ikke spesielt fransk. Myndigheter i Italia, Tyskland, Nederland, Danmark og Norge, blant andre, frykter at TV-bildene av molotov-cocktails og brennende biler i nattemørket skal utløse liknende hendelser lokalt.

Det er forstemmende at heller ikke denne gangen har fornuftige stemmers advarsler om den truende utviklingen nådd fram til beslutningstakernes ører før det blir nødvendig å sette inn politi. Tvert imot er det høyresidens rasistiske retorikk som har fått dominere både den franske debatten der le Pens parti har hatt store stemmeandeler ved mange valg, og i debatten i andre land. Denne «vi mot dem»-politikken har mislyktes alle steder der ulike former for raseskille-politikk er blitt praktisert fra de amerikanske sørstatene, via apartheid i Sør Afrika, til Israels behandling av palestinerne. Innenriksminister Nicolas Sarkozys karakteristikk av de franske ungdommene som «avskum» er en forlengelse av den mislykte integreringspolitikken.

Det går ingen vei utenom utjevning av kulturforskjeller, kvoteringsordninger og aktiv rekruttering til arbeidslivet på veien mot et velfungerende, flerkulturelt samfunn. Opprørspoliti er nødvendig når opptøyene truer sivile personers rettigheter og frihet i samfunnet, men de løser ingen andre problemer enn de rent akutte når det brenner i høstnatta. I våre øyne er politikere av Sarkozys type en del av problemet, og ikke en del av løsningen.