Pose?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

JEG PLEIDE Jeg pleide å betrakte høflighet som borgerskapets stammespråk. Tusen takk. Vær så god. God morgen. God kveld. God dag. Takk for maten. Takk for oss. Kunne De være så snill å sende meg saltet? Blomsterspråk og bordkort. Neiing og bukking, Toppen Bech og skikk og bruk. En overflødighet tilpasset folk som ikke klarte å se forbi det åpenbare.

Av nordmenns generelle høflighetsnivå å dømme, er jeg ikke ensom i min forakt. Vi er så vant til vår egen mangel på veloppdragne fraser at når vi besøker nærbutikken hjemme, tar bussen eller går på stampuben, legger vi ikke merke til at de mangler. Men de siste årene har jeg reist mye i Norge, vært mye alene i byer jeg ikke kjenner. Når jeg kommer ned til hotellobbyen om morgenen, løfter ikke resepsjonisten blikket fra skjermen sin. I frokostsalen ser servitørene rett gjennom meg. Jeg spiser mitt frokostegg og kan ikke annet enn spørre meg selv; er jeg usynlig? Eksisterer jeg virkelig? Er jeg noen å regne med? Vi er vant til vår egen mangel på smil og hilsener, men i en fremmed, norsk by, uten venner eller kolleger som smiler og hilser, blir den plutselig så merkelig tydelig.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer