Pose?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JEG PLEIDE Jeg pleide å betrakte høflighet som borgerskapets stammespråk. Tusen takk. Vær så god. God morgen. God kveld. God dag. Takk for maten. Takk for oss. Kunne De være så snill å sende meg saltet? Blomsterspråk og bordkort. Neiing og bukking, Toppen Bech og skikk og bruk. En overflødighet tilpasset folk som ikke klarte å se forbi det åpenbare.

Av nordmenns generelle høflighetsnivå å dømme, er jeg ikke ensom i min forakt. Vi er så vant til vår egen mangel på veloppdragne fraser at når vi besøker nærbutikken hjemme, tar bussen eller går på stampuben, legger vi ikke merke til at de mangler. Men de siste årene har jeg reist mye i Norge, vært mye alene i byer jeg ikke kjenner. Når jeg kommer ned til hotellobbyen om morgenen, løfter ikke resepsjonisten blikket fra skjermen sin. I frokostsalen ser servitørene rett gjennom meg. Jeg spiser mitt frokostegg og kan ikke annet enn spørre meg selv; er jeg usynlig? Eksisterer jeg virkelig? Er jeg noen å regne med? Vi er vant til vår egen mangel på smil og hilsener, men i en fremmed, norsk by, uten venner eller kolleger som smiler og hilser, blir den plutselig så merkelig tydelig.

DET FINNES TING man ikke lærer seg å sette pris på før man blir voksen. Oliven for eksempel. Kaffe. Alenetid. Og så er det noen ting man egentlig setter pris på hele livet, men må bli voksen for å innrømme at er viktig. Allsang. Rutiner. Klare grenser. Og høflighet.

Lenge har jeg som en god nordmann funnet mangelen på høflighetsfraser betryggende. Tause mennesker krever ingenting. Ikke konversasjonskunst. Ingen valg. Ingen vurderinger. Vi er redde for folk i Norge. Vi vil ikke bry noen, og vi vil ikke bry oss med noe som ikke er vår sak. Jeg blir nervøs når jeg reiser meg for den gamle på bussen. Hva om hun tar det som en fornærmelse? Jeg skulle gjerne hjulpet damen med handleposene, men jeg er redd for at hun skal bli redd for at jeg skal stjele varene. Jeg vil gjerne hilse pent og smile strålende til resepsjonsdamen, men hva om hun ikke smiler tilbake? Hvem tror hun at jeg tror at jeg er da? Hvis vi bare overser hverandre, kan ingen ubehagelige situasjoner oppstå. Tause mennesker er trygge og ekte. Ord er nemlig det motsatte av ekthet i Norge. Det er derfor filmene våre tradisjonelt sett har så lite dialog. Men når noen sier noe. Da. Er. Hvert. Ord. Veldig. Dyptfølt. Og. Ekte. Det er med andre ord ikke bare journalister og politikere og amerikaneres skyld at nordmenn er skeptiske til journalister og politikere og amerikanere. Folk som bruker så mange ord, kan neppe mene alt de sier. Og er det noe vi hater i Norge, så er det overfladiskhet. Hvorfor skal bussjåføren si «god morgen» når han egentlig ikke mener noe med det? For helt innerst inne bryr jo ikke bussjåføren seg om hvorvidt jeg har en god morgen.

I BUTIKKEN ser kassadamen skeptisk på meg.

– God morgen! sier jeg.

– Pose? Sier hun.

– Si god dag! vil jeg rope.

– Gi et smil til verden i år! Det er et språk som alle forstår!

For gjennom alle alenedagene på fremmed grunn, har det gått opp for meg at høflighet ikke handler om blomsterspråk og bordkort. Det handler om å se hverandre. Det handler ikke om å oppføre seg pent, men om å gi en slags erkjennelse av at det andre mennesket faktisk eksisterer. Og blir sett. Kanskje er det derfor eldre folk maser over gjennomsnittet mye om høflighet, fordi de tilbringer mer tid alene enn andre?

– Hei! sier jeg.

Resepsjonisten gir meg et skeptisk nikk til svar og forsvinner inn på bakrommet. Fra nå av, tenker jeg, skal jeg bare si det. Bare hilse og smile og ikke bekymre meg om det smiles tilbake eller om terroralarmen utløses der på bakrommet.

KANSKJE HAR VI nordmenn alt for lenge skjult oss bak påståtte mindreverdighetskomplekser, husmannhistorie og forakt for det overfladiske. For er det virkelig sånn lenger? I Idol, Paradise Hotel og pensjonsfondets tidsalder? Kan det heller være slik at vår manglende høflighetskultur har fulgt oss inn en helt ny æra der bare beveggrunnen er forandret? Før hilste vi ikke fordi vi var sky og sannhetslengtende husmenn. Nå hilser vi ikke fordi vi er mette, ekthetssøkende storfolk. Kan det være slik at vi er så lite høflige mot hverandre fordi vi er så selvoppfylte, har så mye penger og plass at vi ikke synes vi trenger den sosiale smøringen høflighet er? Dessuten har vi olje. Det er den beste smøring som finnes. Men hvem vet hva slags psykososiale komplikasjoner som har sitt utspring i, eller forsterkes av, denne følelse av å være usynlig? Hvor mye stress produseres i utryggheten av et skeptisk nikk?

POENGET ER IKKE at bussjåføren virkelig, innerst i sitt hjerte, må ønsker deg en god dag. Det viktigste er at han viser at han ser deg. Når du får en handlevogn i siden uten et unnskyld eller gir et smil uten å få noe tilbake, føler du deg usynlig. Og liten. Og kanskje sint. Og det er da du blir på ditt uhøfligste. Når jeg føler meg utrygg eller usynlig, da kan du være sikker på at det er jeg som slenger varene mine på båndet uten å hilse på kassadamen. Raser gjennom resepsjonen uten et nikk. Brøyter meg frem selv om jeg egentlig ikke har så dårlig tid. Tar imot vekslepenger uten et takk. Og der er den. Den usynliggjørende sirkelen av uhøflighet.

DET FINNES ANDRE måter å erkjenne medmenneskers tilstedeværelse på. Man kan faktisk fint komme unna med å kaste alle fraser på båten og gjøre det utenkelige: være direkte. Det lærte jeg, ikke overraskende, av en utvandret finne. Hun var en myndig, eldre enke og den eneste i verden som synes norske høflighetsfraser er for omstendelige.

– La meg først få si, sa hun med den tunge, finske intonasjonen som får alt til å høres viktig ut.

– Jeg setter stor pris på at du hjelper meg. Det vet du. Men jeg har ikke ork til å si «kan du være så snill» hver gang jeg vil du skal gjøre noe. Forstått? Jeg er for gammel til det og har sikkert ikke lenge igjen. Nåvel. Hent støttestrømpene mine!