Post Saddam

I går var den første dagen etter at Saddam Hussein ydmykende ble hentet opp av et hull i bakken på landsbygda ved Tikrit.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Bildene

av diktatorens bustehode dominerte TV-nyhetene og avisenes førstesider verden over. Men bilbombene fortsatte å gå av i Irak samtidig som USAs president George W. Bush holdt sin første pressekonferanse post Saddam i Washington. Det er høyst usikkert om angrepene nå vil bli færre. Kanskje utløser arrestasjonen ny motstand mot okkupasjonen.

Det smalt også omtrent samtidig som Norges utenriksminister Jan Petersen og forsvarsminister Kristin Krohn Devold mer lokalt redegjorde i Stortinget for Norges militære innsats i Irak og ellers rundt om i verden, nå og i den nærmeste framtid. I Washington lovet Bush å «samarbeide med Irak om å utvikle en rettergang som vil tåle internasjonal gransking». Utenriksminister Jan Petersen sa i Oslo at det er «i samsvar med folkeretten at Saddam Hussein føres for en irakisk straffedomstol», forutsatt at den tilfredsstiller folkerettens krav til uavhengighet og rettssikkerhet.

Uansett blir det en kandidat til århundrets rettssak.

Med Saddam

bak lås og slå på hemmelig sted tror Petersen på fart i demokratiseringsprosessen. Men det er et åpent spørsmål om det blir noe norsk militært bidrag i Irak etter 1. juli neste år. Den NATO-ledete ISAF-styrken i Afghanistan får i stedet norsk førsteprioritet i lang tid framover. Sammen med en eventuell FN-styrke i Sudan.

Petersen plasserte både den nåværende og framtidige norske militære innsatsen i utlandet solid innenfor rammene av NATO og FN, på grunnlag av FN-mandat. Det var bare i redegjørelsen til forsvarsminister Kristin Krohn Devold, som fulgte like etter utenriksministerens i kveldsmøtet i går, at kodeordet for en annen og utvidet politikk, «koalisjon av villige», ble nevnt. Og da bare én gang i en rent beskrivende sammenheng, så vidt jeg kunne registrere. Begrepet «koalisjon av villige» er funnet opp av USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld, som tidligere stadig gjentok at det er «oppdraget som bestemmer koalisjonen, ikke koalisjonen som bestemmer oppdraget». Det var særlig før Irak utviklet seg til dagens sikkerhetsmessige hengemyr.

I dragkampene

innad i regjeringen Bondevik, og i diskusjonene med Arbeiderpartiet i Stortingets utenrikskomité, har all iver etter å delta i USAs «koalisjon av villige» med mindre vekt på FN-mandat og NATO-rammer, blitt nedkjempet. Utenriksministerens markering av at regjeringen vil følge FN- og NATO-spor ble i går rost av lederen for utenrikskomiteen i Stortinget, Thorbjørn Jagland. Her ligger den «brede oppslutning» som regjeringen påberoper seg bak Norges 1000 soldater og offiserer i utlandet. Vårens episode da Norge forhandlet med Storbritannia om å sende norske styrker til britisk sektor i Irak bare på grunnlag av en tosidig avtale, er en tilbakelagt arbeidsulykke.

Problemene

rundt dagens militariserte utenrikspolitikk er likevel ikke løst. Forleden ble regjeringens talsmenn irritert over at en amerikansk talsmann regnet den norske styrken i Irak inn i «koalisjonen» som altså okkuperer landet. Petersen gjentok i Stortinget i går at de norske soldatene ikke er okkupanter i Irak. Men i Washington svarte president George W. Bush på et av spørsmålene at USA i Irak nå har «en bred koalisjon av 60 land». Slik ser altså amerikanerne på den saken.

Men så benyttet

Bush anledningen til selv å ta opp forholdet til Frankrike og Tyskland, som han har «strukket ut ei hånd til», og som har gjengjeldt gesten, og som Bush derfor nå «ser fram til å samarbeide med», selv om franske og tyske firmaer ikke får slippe til i Irak.

Det er vel i grunnen mest dette som oppsummerer både presidentens pressekonferanse i Washington og de to norske statsrådenes redegjørelser i Stortinget. Saddam Hussein er tatt, USAs alenegang har vist seg å være utilstrekkelig og for kostbar, og de allierte på begge sider av Atlanterhavet jobber for å gjenopprette det som berges kan av tidligere brutte forbindelser, samarbeidsmønstre og kanskje også folkerett.

Der vil Saddam Hussein selv ha mye å bidra med når hans overgrep og massemord blir brettet ut i tiltale, bevisførsel og vitneprov under en rettssak om forbrytelser mot menneskeheten og det irakiske folk. Ham kan alle samles om å fordømme.