Postbud på anbud

Fri konkurranse skal gi oss billigere og bedre tjenester, heter det. Som alltid. Vi får se.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JEG HUSKER HVOR STOLT jeg var. Jeg hadde sommerjobb som postbud på Hønefoss postkontor, med ansvar for rute 4. Hadde jeg rukket å bli 16 år? Sykkelen var fullastet. Ei åpen veske foran var festet på styret. Det ga meg lett tilgang til brev og aviser, ordnet sirlig i riktig rekkefølge, med en strikk rundt brevbunken, så brevene ikke skulle flyte rundt. To stappfulle sidevesker med resten av posten var like kronologisk ordnet. Sykkelen var tung som en panservogn. Ballongdekkene hvilte som bredfelgede radialdekk på asfalten. Jeg måtte stå med hele kroppsvekten på pedalen for å få farkosten i bevegelse, og ha vekten av posten likt fordelt i veskene, så jeg ikke skjente over i motgående kjørebane, der jeg kjempet meg over brua med fossen brølende i venstre øre. Posten skulle fram. Og jeg visste at veskene ville være litt lettere når jeg skulle ta fatt på de bratte bakkene opp mot Vesterntoppen på høyde med ovarennet i den lokale hoppbakken, og at belønningen ville være en like bratt utforbakke etterpå, og deretter ta så tidlig fri at det fortsatt var mulig å rekke en badetur på Røssholmstranda.

Dette, og en atmosfære av stempelputer, fuktet svamp, sorteringshyller, lune kolleger, en svak eim av tobakksrøyk, iltre bikkjer, og en og annen vennlig hjemmeværende postkunde, er lagret i minneboka om lykkelige somrer i Postens statlige tjeneste.

NÅ SKAL DE legge mine tidligere kolleger ut på anbud. Post- og teletilsynet mener Posten Norge er godt rustet til å bryne seg på private konkurrenter før EU tvinger oss til det. EUs plan er å redusere de offentlige postverkenes monopol gradvis, med full liberalisering fra 2009. Direktør i Post- og teletilsynet Willy Jensen mener Posten Norge, som et av de beste postselskapene i Europa, ville kunne ha fordeler av å innføre fri konkurranse tidligere enn mange EU-land. Derfor har han foreslått en litt raskere takt overfor samferdselsminister Torild Skogsholm. Ministeren har imidlertid ikke samme hastverk som Jensen. Hun har distriktspolitiske hensyn å ta, og må trå varsomt. For fri konkurranse på all postdistribusjon vil sannsynligvis innebære at enhetsportoen - at vi betaler den samme porto hvor langt vi enn sender posten innenfor vårt langstrakte land - vil forsvinne. Post over lange strekninger vil koste mer enn post innenfor samme by når reell konkurranse er etablert.

KONKURRENTENE vil ha størst interesse av Oslo-gryta og de andre større byene, hvor postmengden er stor og hvor det vil være mulig å drive lønnsomt. Posten Norge driver også i dag med overskudd i Oslo-området, og overskuddet subsidierer mindre lønnsom drift andre steder. Men skal vårt statseide aksjeselskap kunne konkurrere med eksempelvis Deutsche Post om kundene i Oslo, må de konkurrere på pris, som igjen vil gi mindre overskudd, og dermed mindre til subsidier av svogeren i Lakselv, som normalt vil måtte sende mer av posten over lengre strekninger. Posten Norge har riktignok et enestående distribusjonsnett, som burde være et konkurransefortrinn. Det består av et stort korps av postbud, en stor park av biler, sorteringsmaskiner og et innarbeidet system for frakt mellom landsdeler. Post- og teletilsynet ønsker imidlertid å la konkurrentene bruke Postens distribusjonsnett. Hvordan dette skal skje i praksis, er ikke lett å se for seg, men det må innebære at postbudene i enkelte områder skifter arbeidsgiver eller jobber for flere selskaper.

FOR OSS FORBRUKERE spiller det mindre rolle om postmannen er statsansatt. For postbudene vil det trolig bli flere lønnsklasser, men trolig også svakere fagforeninger hvis markedet blir delt mellom flere selskaper. Kanskje må de igjen hive seg på sykkelen i folketette områder, hvis det forbedrer driftsmarginen for Deutsche Post, Royal Mail, nederlandske TPG eller franske La Poste. Privatiserte selskaper vil føle mindre forpliktelse for næringsstruktur og bosetting i distriktene. Det vil også i framtida bli politikernes og skattebetalernes ansvar. Spørsmålet i dag er bare hvor fort denne utviklingen skal skje i Norge. EUs kvern maler målbevisst framover og vil bytte nasjonal infrastruktur med en europeisk, markedstilpasset. Det betyr at vi på nok et område må følge med på prisene og gjøre oss tanker om hvilket av selskapene som holder god, offentlig standard.