Postmoderne monarki

En norsk kronprins har to utfordringer: Han må gifte seg, og han må bli far. Hvem han gifter seg med, er etter hvert blitt et spørsmål om kjærlighet. En omgangskrets som har tatt preg av en vilter ungdomstid, vil neppe utgjøre noen trussel mot styreformen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det trengs ingen vandelsattest av dronningemnet, hvis kongsemnet selv tåler en slik jernbyrd. Selv et barn utenfor ekteskap er ikke direkte ukongelig, om vi ser det i historisk perspektiv. I dag er det solid presedens for at landets kommende konge kan gifte seg borgerlig. I et land der adelen ble avskaffet for snart 200 år siden, er det vanskelig å opprettholde forestillinger om blått blod. Dessuten er det heller ingen garanti for uplettet omgangskrets å være dronningemne fra den europeiske adelen. De britiske prinser som ble tvunget til ekteskap fra de kretser, ble jo dessuten ikke spesielt lykkelige som ektemenn.

  • På den annen side er det med det moderne monarkiet som med kirken: Det vil aldri kunne gå foran i sosiale endringer. Dagens kronprins kan nok leve i samboerskap med sin kjæreste, og det må gjerne foregå i hovedstadens tradisjonelt småborgerlige strøk rundt St. Hanshaugen. Men hans foreldre kunne ikke finne på slike ting i 1960-åra, da det ennå var få år siden konkubinatparagrafen var opphevet og det gode og sømmelige samliv var et liv i ekteskap. Den norske kongen er tross alt ikke bare «beskytter av tro», som skal bli den britiske Charles' oppdrag, men Den norske kirkes symbolske overhode. Haakon kunne derfor neppe ha levd i homofilt samboerskap, ennå.
  • Slik er det moderne monarki et tidsspeil. Det må søke styrke i å være mest mulig lik oss. Kongefamilien vår har i et halvt hundre år sendt sine barn til vanlige skoler og latt seg behandle innenfor det vanlige helsevesenet. Kong Olav sto i sykehuskø for grå stær-operasjon og reiste med Holmenkoll-trikken. De tar seg en skitur og overnatter på turisthytter. Værblekede anorakker av Nordmarka-modell og gummistøvler fra Viking øker respekten. Kongefamilien viser sympati og medfølelse med dem som lider eller som gjør en ekstraordinær innsats i samfunnet. Men ved de store høytider i stat, kirke, forsvar og diplomati skal den fortsatt symbolisere og representere.
  • Men på ett eller annet sted mellom det alminnelige og det opphøyde er det et balansepunkt som ikke kan overskrides. Et monarki trenger litt distanse, litt magi, litt følelsesmessig appell. Prinsessen på Skaugum kan nok skaffe seg fysioterapiutdannelse, men fortsatt har vi vansker med å se henne som aktiv massør, bortsett fra på hester. Kronprinsen kan nok studere på en radikal universitetscampus i California, men det ville neppe være akseptabelt om han ble kjent for å dyrke omgang med narkotika, selv om halvparten av amerikanske studenter røyker hasj, og ikke så få norske gjør det samme.
  • Et moderne monarki må med jevne mellomrom søke ny legitimitet ved å markere at det har verdi for samfunnet. Det er ikke lett å gjøre det i en tid da den politiske striden er dempet til lydløshet, alle samfunnssyn søker mot midten og ideologiene er avgått ved døden. 1905 og 1940 har gitt det norske monarkiet dets posisjon. Siden andre verdenskrig har det vært få store kriser å fornye og henge monarkiets legitimitet på for en ny tid. I det lange løp er det tvilsomt om det kan opprettholdes som ukebladmonarki. Folk flest vil måtte stille seg spørsmål ved meningen ved det hele, selv om ektefeller med noen ungdommelige eskapader med litt frynsete samboere og barn utenfor ekteskap i seg selv ikke er noen umiddelbar trussel for et monarki som allerede har utvannet sine blå blodsbånd, og som har et stamtre som også har røtter i en vinhandlersjappe i Marseilles.
  • Kronprinsen kan naturligvis ty til samme metode som oldefaren dersom han begynner å tvile på sin posisjon som kongsemne: Han kan legge sitt kongemandat ut til folkeavstemning. Hvis det er i krisetider monarkiet samler sin symbolske kapital, kan dette være en alternativ måte å restaurere legitimiteten på. Sett fra en monarkistisk synsvinkel kan det bli nødvendig hvis vår kongelige trekvartrepublikk utvikler seg mot en kongelig trekantrepublikk med base i Ullevålsveien i Oslo.