Potemkins kulisser

Undervisning, undervisning, undervisning, lyder det som et ekko av Tony Blair i årets valgkamp. Og mellom alle skoleløfter lyder også kravet om flere universiteter, slik at vi kan snu studentstrømmen. Men har vi penger til sånt? Og viktigere: Har vi vitenskapelig kompetanse?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Utbyggingen av den høyere undervisningen i vårt land har fulgt to store planer: Ottosen-komiteen og Hernes-komiteen. Begge går ut på at det i tillegg til de fire universitetene vi har, er bygd opp distriktshøgskoler med profesjonsstudier. Men det er visst vanskelig for skolene å slå seg til ro med at de er høgskoler og ikke universiteter. For fra første stund har det vært et evinnelig press fra skolene om å bli noe større og finere enn bare fagutdanninger. Men nå får de ikke studenter fordi de er for dårlige, og fordi studentene som alle andre er urbane og vil til byen. Da sier de: Vi må bli universiteter. De følger en kjent taktikk, den som tar mønster av å skjære salami: Først tilbud om hovedfag, og når de får hovedfag, må de også ha professorer. Og har de professorer, må de få forskning og doktorgradsstudier. Og vips, så er det snart et universitet. Det forutsetter rett nok bevilgninger, men er det noe man har stortingsrepresentanter til å ordne, så er det penger. Og i disse sakene kan representantene gjøre som de har gjort med jernbaner og veier i hundreogfemti år: Hjelper du meg med mitt universitet, så hjelper jeg deg med ditt.

  • Denne uka var det Venstres Gunnar Kvassheim som talte nye universiteters sak. Jeg vet nok hvor han vil ha det første: Som rogalending har han et godt øye til Stavanger, der forsknings- og utdanningsminister Jon Lilletun har lovet doktorgradsstudier. Statsråden er for så vidt allerede havnet på skråplanet, der gode protestanter ikke bør være.
  • Men ikke bare det: Lilletun kommer fra et distrikt som selv ønsker seg et universitet, nemlig Kristiansand. Og får Stavanger og Kristiansand universitet, ligger det godt an for Bodø. Og hvorfor skal ikke statsminister Bondevik få sitt, når glansen begynner å gå av Røkke-løkka der han ellers pleier å tilbringe helligdagene. Men haken ved det er jo at det totalt sett ikke blir så mye mer penger å drive for. Skolene får navn av universitet, men det blir bare en kulisse, slik det også er gått i England.
  • Dessuten vil det kunne bryte ned de universitetene vi allerede har. Det åpner for en institusjonell inflasjon: Når alle blir universiteter, er det ikke mye igjen av stasen med universitet. Så kan man spørre: Hvorfor protesterer ikke de etablerte når de ser utspill som Kvassheims? Og svaret er: Enten følger de ikke med, eller så vil de være hyggelige. Så kommer det fra tid til annen et opprør slik som det som ble startet av professor Bernt Hagtvet i Dagbladet i fjor. Men forsvaret for institusjonenes kjerneverdier er ofte for svak, og det er fare for at vi får halvgode institusjoner når det blir for mange som prøver å gjøre for mye.
  • Det er en av våre nasjonale idretter at et distrikt skal få noe fordi et annet har fått. Men universitetsutbygging egner seg dårlig for valgkamputspill av denne typen. For et universitet må holde et visst nivå. Det må ha folk som siteres i internasjonale vitenskapelige tidsskrifter. De må ha faglig bredde og dybde. Det er ikke nok med en lokal stjerne med doktorgrad. Da er det bedre å gjøre som mange amerikanske colleger gjør: Bli enda bedre på det de er gode på.
  • Universitetet i Oslo har nok problemer med størrelsen, og er blitt tungt og tregt. Men ingen sier at det kunne vært en idé å bygge et nytt i Oslo. I stedet er det lett å se spørsmålet om nye universiteter i en Oslo-mot-resten-dimensjon. Men det vil være Tromsø som vil tape om det kommer nye universiteter sør for Polarsirkelen. Hva slags distriktspolitikk er nå det? Så sier man at de eksisterende universitetene er arrogante når de motsetter seg nye universiteter. Men her kan man like godt si at det er snakk om hybris: De som har beskjedne evner, tror de kan greie alt. Kanskje både politikere og høgskoler burde satse på realisme. I alle fall burde de andre politikerne lære litt av finansminister Gudmund Restad: Han reiser rundt i landet og gjør politikk av at han ikke lover noe. Han kan i hvert fall holde det han lover.