Potent president

NEW YORK (Dagbladet): Hvorfor ser det ut som om spesialetterforsker Kenneth Starr er leder for den amerikanske, politiske opposisjonen? Kanskje fordi den amerikanske opposisjonen ikke har en leder, bare flere kandidater som slåss nesten like mye mot hverandre som mot presidenten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mens skjørteløftingen pågår for fullt, fortsetter Clinton å regjere og får historisk toppkarakter for jobben han gjør. En av årsakene til denne tingenes tilstand er at USA ikke har et parlamentarisk system. Dermed er det ikke opposisjonens leder som vil erstatte president Bill Clinton dersom underlivsskandalene tvinger ham ut av embetet, men hans egen utvalgte, visepresident Al Gore. Kandidaten som taper et amerikansk presidentvalg, forsvinner kjappere ut or soga enn et kongsemne med banesår i Snorre. Vedkommende blir ikke, slik det er vanlig i et parlamentarisk system, opposisjonens leder som på et øyeblikks varsel står klar til å ta over som regjeringssjef. Bob Dole som var Bill Clintons motkandidat, har registrert seg som lobbyist for Taiwan.

  • Det er republikanerne som har flertall i begge kamrene i Kongressen. Siden presidenten utnevner regjeringen og er dens sjef, har altså ikke De forente staters regjering flertall i den folkevalgte forsamlingen. Men flertallet der har følgelig heller ikke regjeringsmakt, og heller ingen utsikt til å få det selv om Bill og Hillary blir jaget hjem til Little Rock før hans termin går ut i januar 2001.
  • Problemet for det republikanske partiet er at USA går så det hviner. Budsjettet er i ferd med å gå i balanse for første gang siden sekstitallet, arbeidsløsheten er lav, inflasjonen er lav, renta er lav, og alle som har investert i aksjemarkedet ser ut til å tjene penger. Dette synes å bety mye mer for de amerikanske velgerne enn alle skandalene som preger førstesider og nyhetssendinger fra Washington. Velgerne gir presidenten toppkarakter. Meningsmålingen som ble tatt opp mens Kathleen Willey var på sitt mest troverdige, umiddelbart etter det velvillige og «snille» TV-intervjuet på søndag, registrerte en økning på tre prosent til 67 prosents oppslutning om presidentens embetsutøvelse.
  • Formelt er det formannen i Kongressen, Newt Gingrich, som leder det republikanske partiet etter at Bob Dole tapte presidentvalget. Men Gingrich står til stryk i velgernes omdømme etter at han stengte statsapparatet før jul i 1995. Han har vært ute av stand til å komme opp av den grøfta, og i fjor sommer forsøkte til og med hans nærmeste i Kongressen å fjerne ham ved et mislykket «kapteinskupp».
  • Ronald Reagan er den siste republikanske politikeren som var virkelig populær i det amerikanske folket. Partiet håper at Texas-guvernør George Bush jr. skal rykke inn og fylle det ledervakuum som hersker på høyresiden, men han ligger lavt til han er trygt og godt gjenvalgt i høst. Og hans motstander er ikke Bill Clinton som aldri skal stille til valg igjen, men Al Gore.
  • Kongressformann Newt Gingrich har begynt forberedelsene til å behandle spørsmålet om presidenten skal stilles for riksrett dersom det kommer en anbefaling om dette fra Kenneth Starr. Men med den oppslutningen presidenten har akkurat nå, skjer dette i det stille og med stor forsiktighet. Det er langt fra sikkert at det vil gi velgergevinst å stille presidenten for en partipolitisk domstol. Det er betydelig fare for at det kan straffe seg ved mellomvalget allerede i høst. Demokratene trenger bare 11 mandater for å vinne tilbake flertallet i Representantenes hus.
  • Så mens nasjonen har oppmerksomheten rettet mot presidentens potens, synes hans motstandere å ha problemer med å få sin politikk opp å stå.

Så hva gir det beste resultatet for det republikanske partiet ved neste presidentvalg? At Skandale-Bill sitter terminen ut, eller at han erstattes av Al «Den rettskafne» Gore?

Senator Trent Lott tok over som flertallsleder i Senatet da Bob Dole gikk av for å være presidentkandidat på full tid sommeren 1996, men strever fremdeles med å bli kjent for noe som helst. Både Gingrich og Lott leder dessuten politiske institusjoner som de selv og deres forgjengere har rakket ned på de siste tjue åra.