Poteter og asfalt i regionalpolitikken

Oslo har også problemer som bare kan løses ved at staten overfører midler, akkurat som at bosettingen i distriktene blir opprettholdt ved at små bønder får støtte.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Stortinget vedtok før sommerferien statens bidrag til finansieringen av senketunnelen i Bjørvika. Det ble som ventet et kompromiss med Oslo kommune der også brukerne, bilistene, skal bidra - med bompenger. Det mest interessante er ikke resultatet, men diskusjonen forut for vedtaket.

Staten ville begrense sitt bidrag fordi tunnelen ikke kunne begrunnes ut fra trafikale forhold. Kommunen hadde ikke råd, som ingen kommune har når det dreier seg om så store investeringer. De fleste mente nok at staten hadde et moralsk ansvar for å rydde opp etter seg etter tiårs forulempelser av et sentralt område i hovedstaden. Men det er på siden av poenget. Moralen har ingen plass i den offentlige forvaltning. Den følger sine egne lover. Problemet er at disse ikke er tilpasset den virkelighet vi sto overfor i Bjørvika.

Sektorer

Statsforvaltningen er organisert for å løse klart identifiserte og isolerbare oppgaver. Systemet bygger på at virksomheter som boligbygging, vegbygging, utdanning, helse, skole, justis og forsvar er definert som egne, autonome politikkområder. Spesielt i årene etter krigen var denne sektoriseringen helt avgjørende. Gjennomføringen av gjenreisningen krevde en samfunnsmessig rasjonalitet der hver sektor kunne organiseres og styres i henhold til sine egne særegenheter og spesielle krav, uten hensyn til virksomheten i andre sektorer.

Forenklet

Naturligvis var dette et forenklende grep. I virkeligheten er det umulig å isolere de ulike samfunnsoppgaver i atskilte sektorer, og forsøket på å tviholde på den tradisjonelle sektoriserte oppgavefordelingen har vist seg å føre til problemer. Som i Bjørvika. Her skulle det bygges en vegtunnel, ikke for å løse et samferdselsproblem, men for å få i gang en lenge etterlengtet byutvikling. Dermed havnet spørsmålet ansvarsmessig et sted mellom Samferdsels-, Miljøvern- og Kommunal- og regionaldepartementet, og fordi operaen skal bygges like i nærheten, også Kulturdepartementet. Vi sto med andre ord overfor en type utfordring som ikke kunne løses innenfor den etablerte oppgavefordelingen mellom de ulike delene av statsforvaltningen og de ulike forvaltningsnivåene.

Virkemiddel

Eksemplet er ikke enestående. Hvert år bruker staten i gjennomsnitt 250000 kroner på hvert norske gårdsbruk. Men disse overføringene er ikke begrunnet utelukkende ut fra landbrukspolitiske hensyn. I stedet for behovet for å opprettholde en nasjonal matproduksjon, argumenterer man i dag heller for at strukturen i landbruket er nødvendig for å bevare bosettingen på bygdene. Småskalalandbruket er ikke viktig i seg selv, men som et virkemiddel for å bevare kulturlandskapet. Begrunnelsen er dette landskapets estetiske kvaliteter og den verdi det har for reiselivsnæringen i distriktet. Midler fra Landbruksdepartementets budsjett brukes med andre ord for å nå mål på samfunnsområder som ikke sorterer under Landbruksdepartementet.

Akseptere

Poenget er ikke å argumentere mot overføringene til landbruket. Dersom vi mener det er viktig å bevare landbruksstrukturen og kulturlandskapet som et ledd i en aktiv bygdeutvikling, er det riktig å bruke statlige overføringer; det er i realiteten midler til regional utvikling som kanaliseres gjennom Landbruksdepartementet. Men da må vi samtidig kunne akseptere statlig medfinansiering av senketunnelen for å sikre byutvikling i hovedstaden, selv om tiltaket ikke har noen nevneverdig samferdselsmessig betydning. For også hovedstaden er en region, selv om den ligger sentralt, og det kan da ikke være mer aktverdig å bevilge penger til potetbønder i Hedmark enn til vegentreprenører i Oslo!