Powell knuser McCain

Colin Powell frarøver John McCain hans siste og beste argument, skriver Halvor Elvik.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NEW YORK (Dagbladet): «Hvem vil du skal ta telefonen i Det hvite hus når den ringer klokka tre om natta fordi det er oppstått en krise i verden?» spurte Hillary Clinton i den mest kjente tv-reklamen fra nominasjonsvalgkampen. Den vristet en seier i Texas ut av hendene på Barack Obama, som hadde installert seg i San Antonio valgnatta og var forberedt på å holde den talen som skulle krone seiersrekka han hadde hatt etter supertirsdagen 5. februar.

«Øverstkommanderende» er fortsatt Barack Obamas svake punkt og snart det siste angrepspunktet John McCain har igjen etter at han begynte å sakke bakut i meningsmålingene med finanskrisen som en klamp om den ene foten, og president George W. Bush som en klamp om den andre.

I går sto tidligere general, stabssjef, nasjonal sikkerhetsrådgiver og utenriksminister, Colin Powell, fram som garantist for Barack Obama som «øverstkommanderende». Det var noe skjebnetungt over denne støtten, noe som griper langt dypere og bredere enn nesten en hvilken som helst annen markering til Obamas fordel.

Colin Powell kunne selv ha vært den første svarte presidentkandidaten med sjanse til å vinne valget. Etter den første Golfkrigen, da han var stabssjef og Dick Cheney var forsvarsminister hos George W. Bush, var Powell en ettertraktet mann både blant demokrater og republikanere. Så seint som foran presidentvalget i 1996, var det usikkert hvilket parti Powell ville gi sin støtte. Bill Clinton sendte ut følere som mer enn antydet et løfte om å bli utenriksminister i hans andre periode.

Men Powell erklærte seg som republikaner og ble tildelt en helt sentral taletid på republikanernes landsmøte i San Diego, der Powell på mange vis overstrålte partiets presidentkandidat, som var senator Bob Dole.

Bill Clinton ble gjenvalgt og Colin Powell skrev sin selvbiografi.

I 2000 stilte George W. Bush til kamp om nominasjonen i det republikanske partiet. Hans farligste motstander var krigshelten, krigsfangen og senatoren med lang fartstid både i landets innenrikspolitikk og utenrikspolitikk, senator John McCain. George W. Bush hadde sluppet lett unna Vietnamkrigen ved å bli hjulpet inn i Nasjonalgarden av sin fars gode navn og forbindelser. Texas-guvernør Bush den yngre hadde i 2000 minimal utenriks- og sikkerhetspolitisk erfaring med en mager fortid som mislykket oljemann og eier av et baseball-lag.

Igjen ble farens støttespillere mobilisert, og den klart mest respekterte og populære av dem var Colin Powell. George Bush forsikret at i hans administrasjon kom Powell til å bli utenriksminister.

Det tok brodden av John McCains mest effektive fortrinn i konkurransen med Bush.

I går gjentok historien seg. Nok en gang ble Colin Powell garantisten for at John McCains motstander er kvalifisert til å lede landet i rollen som «øverstkommanderende». Han gjør det med en fantastisk respekt og popularitet i ryggen. Meningsmålinger gir ham en positiv skår på 76 prosentpoeng. Til sammenlikning er det tilsvarende tallet for hans tidligere sjef, George W. Bush, nå på 24 prosentpoeng, på linje med Richard Nixon da han måtte gå av i 1974 etter Watergate-avsløringene.

Men Powell gjør selvsagt ikke dette for å ramme McCain. De er venner og begge Vietnam-veteraner med stor respekt for hverandre. I intervjuet med Tom Brokaw i tv-programmet «Meet The Press» sa Powell: «Jeg gjør ikke dette fordi det er lett for meg å skuffe senator John McCain, som jeg har gjort i dag. Begge disse to vil bli gode presidenter», sa han, men føyde til nokså knusende:

– Det vi trenger nå er en president som representerer et generasjonsskifte.

Støtteerklæringen åpner for nok et kapittel i Colin Powells lange karriere i forsvaret og i politikken. Han sa i går at han vil sette seg ned med enhver «president som vil snakke med meg», men understreket samtidig at han ikke er ute etter en plass i en regjering.

Men Colin Powell som forsvarsminister i Barack Obamas administrasjon har et nesten svimlende perspektiv. Fra toppen av maktpyramiden i Pentagon vil han da få i oppgave å gjeninnføre den Powell-doktrinen som hans egne to nemesiser i Bush-regjeringen, visepresident Dick Cheney og forsvarsminister Donald Rumsfeld, avviklet med så katastrofalt resultat både i Irak og i Afghanistan. Han vil få ansvaret for å trekke de amerikanske styrkene ut av Irak på en forsvarlig måte som både holder Barack Obamas løfte om å avslutte krigen der, og samtidig unngår at det skjøre styrings- og sikkerhetsbyggverket bryter sammen. Og han vil få i oppgave å vinne krigen i Afghanistan i samarbeid med USAs allierte i Nato.

Colin Powell vil dessuten nesten alene oppfylle Obamas løfte om et nytt, tverrpolitisk kapittel i USAs historie.