Pragmatisk arvtaker

Den store forskjellen i politikertype mellom helseministrene Dagfinn Høybråten og Gudmund Hernes ble demonstrert i deres første møte med offentligheten i ny posisjon og i ulike måter å håndtere konflikter på.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dagfinn Høybråten reagerte raskt da krisemeldingene kom fra Sentralsykehuset i Akershus. Men han ga ikke uttrykk for sin egen oppfatning av situasjonen ved det største sykehuset i fylket der han selv bor og har vært rådmann i en av kommunene. Høybråten ba om en utredning, og ga seg selv to måneder før han i februar skal redegjøre for Stortinget. Slik skaffet han seg pusterom og et håp om at andre ting preger den offentlige dagsorden når sykehusekrisen skal drøftes i Stortinget.

  • Høybråten holdt sin første pressekonferanse to uker etter at sentrumsregjeringen tiltrådte i et av regjeringskvartalets sterile auditorier. I motsetning til sin forgjenger Gudmund Hernes serverte han ikke frukt til journalistene, men lot dem få god tid til å stille spørsmål. KrFs helseminister holdt en kort innledning, illustrert med overheads som så hjemmelaga ut.
  • Da Gudmund Hernes ble Gros helseminister like før jul for to år siden, forlangte han 100 dagers fredningtid, til tross for at han bare byttet stol ved regjeringsbordet og overtok jobben etter en partifelle. Da de 100 dagene var over, holdt Hernes et spektakulært presseseminar i auditoriet på Anatomisk institutt der han selv doserte i halvannen time om de store linjer i helsepolitikken, og knapt slapp til journalistene. Sammenlikner man de to helseministeres første møte med offentligheten, var det Hernes som opptrådte som om han representerte et nytt politisk regime, mens Høybråten framsto som om han var vikar.
  • Gudmund Hernes overlot Høybråten en varm potet som han måtte ta stilling til når han knapt hadde rukket å hilse på Helsedepartementets ansatte: Hernes hadde på rekordtid, på mindre enn 30 timer, laget nye forskrifter som hjemlet at ti legestillinger ved Radiumhospitalet kunne besettes av utenlandske leger, uten åpen utlysning og uten godkjenning av det partsammensatte Legefordelingsutvalget.
  • Den norske lægeforening var rasende. KrFs nye helseminister løste konflikten: Han la forskriftene til side, avtalte med Lægeforeningen at ingen av dens medlemmer skulle søke og ga beskjed om at stillingene skulle utlyses. Radiumhospitalet fikk sine leger etter måneder med konflikt og forhandlinger, mens Lægeforeningen fikk medhold i sine prinsipielle innvendinger.
  • Et annet av Høybråtens første trekk var å forlenge innføringsperioden av fastlegeordningen med et år mer enn Hernes hadde planlagt. Da ble Helsedepartementets byråkrater lettet, og klimaet mellom helseministeren og departementet ytterligere bedret. Etter Høybråtens første høst i Helsedepartementet øyner vi at forskjellen mellom ham og Hernes dreier seg om mer enn framtreden og kommunikasjonsform. Den tidligere trygdedirektør og rådmann ser ut til å ha en mer pragmatisk tilnærming til problemer og konflikter i helsevesenet enn professoren og maktutrederen.
  • Når det gjelder helsepolitikkens sentrale innhold, er det ingen stor forskjell mellom den nye og den tidligere helseminister. Som Arbeiderpartiet er Kristelig Folkeparti opptatt av å begrense innslaget av private aktører i helsevesenet. I opposisjon støttet KrF de aller fleste av Ap-regjeringens helsepolitiske forslag. Men som regjeringsparti har KrF endret standpunkt på et par spørsmål som ledd i budsjettekompromisset med Høyre og Fremskrittspartiet.
  • Fra Gudmund Hernes arvet Dagfinn Høybråten en bunke utredninger og forslag som var under arbeid eller var vedtatt, men ikke gjennomført. Veien fra reformforslag til gjennomføring er tung i helsepolitikken. Stortinget fatter sine vedtak i generelle former, før den konkrete ansvars- og oppgavefordeling er bestemt, ressurser fordelt, vaktlister satt opp og overtidssatser forhandlet fram. I denne prosessen kan Høybråtens pragmatisme komme godt med. Men det kreves også fasthet når sterke profesjoner og pasientforeninger mobiliserer til omkamp rundt avgjørelser som har gått dem imot. Det gjenstår å se hvor tøff Høybråten kan være.