Praha-vårens illusjoner

Vi skjønte umiddelbart at vår ferie ville bli annerledes enn vi hadde tenkt: Tsjekkoslovakia var okkupert av sovjetiske tropper, skriver Gudleiv Forr.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vi våknet av at det skrallet i metalliske høyttalere. I korridorene på ungdomsherberget løp folk hit og dit og snakket og ropte. Da vi omsider kom oss på beina, ble vi klar over at noe dramatisk var skjedd i løpet av natta: Tsjekkoslovakia var okkupert av sovjetiske tropper.

Slik opplevde jeg og min studievenn og kollega Arne Finborud og vår reisevenn Karl Johan Skårbrevik den 21. august for 40 år siden. Vi hadde kommet til Praha dagen før etter en biltur i Karl Johans svarte folkevogn. Arne og jeg hadde fulgt «Praha-vårens» drama med stor interesse som sommervikarer i Dagbladet. Ville sovjetmyndighetene virkelig tillate at tsjekkerne fortsatte sitt eksperiment med en «kommunisme med et menneskelig ansikt»? Eller ville de tolke signalene fra Praha slik at landet var på vei ut av den sovjetiske sfæren og inn i den vestlige – noe som det var utenkelig at sovjetlederne kunne tillate?

Det hadde vært harde forhandlinger utover sommeren, og verdenspressen hadde vært fulltallig for å følge dramaet. Men til slutt var det kommet til en slags overenskomst som tillot at Alexander Dubcek og de andre Praha-vår-lederne fortsatte sine eksperimenter. Dette var det inntrykk de internasjonale mediene etterlot da de forlot Tsjekkoslovakia i begynnelsen av august. Liberaliseringen ville fortsette.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Slik var bakgrunnen for at vi tre dro av gårde på ferie til Praha den 18. august. Jeg hadde vært der året tidligere og møtt mange glade og forventningsfulle unge mennesker. De var en del av det nasjonale frisleppet som startet allerede omkring 1963 da fengslene ble tømt for politiske fanger. Det hadde utløst en enorm bølge av lettelse, tilløp til et levende sivilsamfunn, eksperimenter i teater, litteratur og film som skapte bølger også i vest, og på universitetet på Blindern hadde vi truffet tsjekkiske studenter som så for seg muligheten til å skape en fri tilværelse som foreldregenerasjonen født rundt 1. verdenskrig var blitt frarøvet, først av Hitler, så av Stalin og hans lokale etterplaprere.

Vi skjønte umiddelbart at vår ferie ville bli annerledes enn vi hadde tenkt. Arne og jeg iførte oss våre journalisthabitt. Vi dro ut i byen, så restene etter utbrente kjøretøyer, folk som stimlet sammen i små og store flokker for å diskutere, og de første ungdommene som kravlet opp på stridsvognene og begynte å samtale med soldatene.

Utpå dagen så vi tilløp til et stort demonstrasjonstog på Václav-plassen, forbi Nasjonalmuseet som var pepret av russiske kuler og opp mot kringkastingshuset der noen var i ferd med å rive den røde stjernen ned fra fasaden. Først i toget gikk tre unge menn med en motorsykkelhjelm mellom seg, etter sigende hjelmen til ett av ofrene for sovjeternes første angrepsbølge.

Det lyktes oss å få stoffet om alt dette hjem, og vi kunne glede oss over at det til og med ble sitert på Voice of America. For vi var blant de aller første som rapporterte det vi kunne se fra byen. Det skulle bli annerledes, og Arne og jeg følte oss vel etter hvert nokså bortkomne mellom de store stabene av internasjonale reportere fra nær og fjern som de neste dagene fylte lobbyen på hotell Alcron der vi tok inn.

For meg ble Praha-høsten en ukeslang episode, Arne ble ei uke til. Jeg fikk bekreftet at sovjetmyndighetene ikke hadde til hensikt å slippe Tsjekkoslovakia fri. Hele konseptet med en liberal kommunisme var naturligvis en illusjon, som så mye i tsjekkisk, ja, europeisk tankeverden. Det viste seg at å «reformere kommunismen litt» var omtrent som å være «litt gravid» – det var en umulighet.

Men for oss som felte noen tårer over at det ikke gikk, kom helt andre realiteter til å spille en større rolle etter hvert. Vi var engasjert mot USAs krigføring i Vietnam. Vi konstaterte at selv om sovjetinvasjonen var brutal, så var det ingen blodig invasjon der og da. Selv ikke da styrkene måtte erstattes fordi de unge soldatene i første bølge ble psyket ut av de unge, debattglade tsjekkerne som kravlet over stridsvognene som maur, så vet vi nå i ettertid at det bare falt noen hundre tsjekkere for de sovjetiske kulene. Det var noe annet i Vietnam, der napalm, bomberegn og maskingeværkuler tok hundretusener.

Slik fortonte USA seg som langt verre enn Sovjetunionen. Etter hvert ble vi som var studenter også mer opptatt av studentopprøret, og snart kom EU-striden.

Praha-våren som ble Praha-høsten ble raskt et uklart bilde – et vagt minne om en okkupasjon som tok knekken på en drøm om frihet.