Pratmakerne

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En refleksjon over to telefonapparater. Et gammeldags, funklende i tre og messing fra 1890-årene, som man monterte solid på veggen, og en liten, hendig mobiltelefon, produsert hundre år seinere. Begge apparatene varsler en ny tid. Det gamle, solide er knyttet til troen på elektrisitetens vidunder, til teknikken som lykkens budbringer. I 1880 reiser Graham Bell til Kristiania og strekker personlig en telefonledning fra et forsikringsselskap til Børsen. Ryktene går om at avstanden er over tusen meter. I november samme år snakker de første Kristiania-borgere i telefonen. Det året får 169 abonnement, og drøyt ti år seinere snakker kristianienserne med stockholmerne gjennom det nye miraklet.

Veggapparatet var døråpneren til kommunikasjonens tidsalder. Den lille mobiltelefonen er seiersstaven. Takket være den, er samtalen gjennom eteren blitt allemannseie. Det som nå foregår som folkesport på trikk, tog og bane, i supermarkeder og bak rattet er blitt folkesport nummer én. «Jabbtraster,» kalte min mor folk som måtte prate uavlatelig, og den lille, svarte plaststaven har gjort oss til en nasjon av pasjonerte jabbtraster. I løpet av tjue år har vi mer enn tredoblet våre telefonsamtaler. Telefonen danker ikke bare ut det intime og håndskrevne brevet som kontaktskaper nummer én, men også telefaksen og den upersonlige og trendy e-posten. Enhver idiot kan plapre uforpliktende i mobil. At drøyt over 70 prosent av våre samtaler foregår på denne måten, forteller at vi går inn i de nervøse hastverkeres årtusen, og ikke engang ønsker det private rom våre forfedre drømte om. Og den gamle telefonen som kimte fra sin ensomme veggfasthet, er bare et fjernt minne om en gammel visjon.