President Collina

Til Chirac, Schröder, Blair og dere andre: Slutt med tøvet. Det Europa trenger, er en dommer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LONDON (Dagbladet): De leter i feil divisjon, de som skal ha ny bestyrelse i den europeiske unionen. Glem politikere med klippekort til rundebordskonferansene i Brussel når EUs ledere nå leter med lys og lykte etter en akseptabel kandidat som president i EU-kommisjonen. For Europa har bare én som kan smile skrått av en Jacques Chirac når han skrur på sin franske arroganse, elegant kledd i la langue. Verdensdelen har bare én som nikkende og smilende kan høre på ordflommen til en Tony Blair, og la ham forstå at det trolig er i hans egen interesse å holde kjeft. Europa har bare én som med autoritet kan fortelle en Gerhard Schröder at penger ikke er alt, når penger skal veies i politisk innflytelse. Og Europa har trolig bare én som kan fortelle en Silvio Berlusconi at det ikke er god folkeskikk å både være statsminister, eie og kontrollere det meste av nasjonale nyhetsmedier, og forsøke å styre domstolene. Skjønt det siste kanskje er usikkert.

DET ENESTE

mannfolket i Storbritannia er ikke lenger Margaret Thatcher, slik salig Ronald Reagan en gang sa. Det eneste mannfolket i Europa er Pierluigi Collina, fotballdommeren med demoniske øyne og velprøvd autoritet.

Ta for eksempel mandag denne uka. Collina holdt Englands nye superhelt, Wayne Rooney, i øra, og tenåringen med visse atferdsproblemer på fotballbanen oppførte seg slik at selv en streng svigermor ville nikket henrykt. Under Collinas taktstokk liknet han mer på en rødmende, godslig teddybjørn enn en utagerende, aggressiv hooligan, som han også er kjent som. Ett gult kort ble mandag delt ut i en kamp der alt sto på spill. Overbetalte engelske stjerner med et enormt selvpålagt forventningspress sto mot glødende nasjonalistiske kroater som oppfatter suksess på fotballbanen som selve den nasjonsbyggende idé. Alt lå an til et bikkje-slagsmål, men under Collinas ledelse ble skjebnekampen et møte mellom gentlemen.

DET VAR NABOMANNEN

på høy krakk på en bar i Soho i London sentrum som velvillig pekte på det selvsagte. «Now, that's a man,» sa han. «Hvem da, Scholes?» Han hadde nettopp scoret. «Nei, Collina,» sa han, og pekte på det fete gliset under den svette issen som manet spillerne på begge lag til selvdisiplin. «Se, selv kroatene er redde for ham. Selv ikke de tør å lage faenskap,» sa han. «Ikke engelskmennene heller,» tenkte jeg. For det er visse ting det blir feil å si høyt på bar.

DET VAR TRIST

for kroatene å reise hjem fra et EM de hadde forventninger til. Sist helg kom nyheten om at landet på Balkan skal begynne forhandlinger med EU om medlemskap. Landet er i ferd med å reise seg fra asken etter krigene på Balkan, og er det første landet - og kanskje det eneste - der den blodige nasjonalismen herjet, som slipper inn i EU. Regjeringen utleverer krigsforbrytere til domstolen i Haag, og behandler de etniske serberne i landet mye bedre enn den ville gjort uten EU som gulrot.

Og på fotballbanen oppførte kroatene seg mye bedre enn engelske fans hadde fryktet. Tør vi antyde en grunn? Collina for President!