President Palin

Er det virkelig på tide at «Sarah Six-pack» som blir «Kari Dunk» på norsk, opphøyes til å sitte et hjerteslag fra Det ovale kontor? spør Halvor Elivk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ST. LOUIS, MISSOURI (Dagbladet) I Sarah Palins framstilling er det på tide at sunt folkevett fra Alaska og Arizona omsider kommer til makten i Washington, og retter opp yrkespolitikernes feilgrep og setter en stopper for maktelitens korrupte utskeielser. I hennes fortelling er «Washington» en hjernevaskemaskin som fjerner landets ledere fra folk flest, og får dem til å legge kjelker i veien i stedet for å hjelpe borgere som bare vil det beste for seg og sine. Dette skal ta slutt når hun og John McCain rir inn i storbyen på en valgseier den 4. november, driver ut pengevekslerne og med kjærlig, men fast hånd gjeninnfører småbyens anstendighet, ordholdenhet, nestekjærlighet og gudsfrykt. Palins lyse verden er fylt av smil og godhet. Der hefter det noe suspekt ved omfattende kunnskap og innsikt, ervervet gjennom avanserte studier og lang erfaring i politisk arbeid. Ronald Reagan vant mot Jimmy Carter i 1980 på at «staten ikke er løsningen, men selve problemet», og med slagordet om å «fjerne staten fra folkets rygg». Sarah Palin låner ofte disse vendingene når hun lover sine tilhørere som på torsdag kan ha vært flere enn 50 millioner amerikanere foran TV-apparater landet rundt, at «forandringens vinder skal blåse gjennom Washington».

Hemmende selvkritikk er for pyser. Sarah Palin flørter med blunk, strålende smil og en pågående, vinnende optimisme.

Artikkelen fortsetter under annonsen

84 prosent av de spurte i CNNs lynmåling etter TV-debatten mot Joe Biden, mente at hun gjorde det bedre enn forventet. Men 51 prosent mente at han vant, mot bare 36 prosent som mente at hun var vinneren. Men den rankingen spiller egentlig liten rolle siden Palin vant det viktigste trofeet denne kvelden: Bred anerkjennelse av at hun forsvarer sin plass på den stemmeseddelen som toppes av John McCain.

Flaggnålen hun bar på jakkeslaget var stor og glitrende som en brosje. Joe Bidens var bare den vanlige som alle amerikanske politikere må bære etter terrorangrepene den 11. september 2001. Det ble framstilt som et uttrykk for manglende patriotisme da Barack Obama i vår sluttet å gå med sin. Han forsøkte først å begrunne dette valget rasjonelt, men ga fort opp og viser seg nå aldri uten. Sarahs glitrende, forseggjorte, satte en ny standard der størrelsen teller.

Det gjorde hun også i språket, med flittig bruk av mykvariantene av kraftuttrykk som tilsvarer våre «søren » og «dægger’n » og deres språklige kusiner.

Energien og entusiasmen i framføringen dekket over at folkeligheten flere ganger fikk tjene som erstatning for svar på spørsmålet eller problemstillingen som debattleder Gwen Ifill hadde presentert.

Sarah Palin etterlot ingen tvil denne kvelden om at hun i egne øyne er mer enn klar til å lede nasjonen, med sin urovekkende blanding av kunnskapsmager selvtillit og solide dose antielitisme formulert i forherligende folkelighet. Men hun oppnådde trolig å fjerne frykten for en framtidig president Palin hos mange, og tvang Obama-leirens talspersoner til å gi anerkjennelse for stil, framføring og sjarm.

I noen demokratiske bakhoder må minnet om Ronald Reagan ha spøkt stadig kraftigere etter hvert som debatten skred fram. Han hadde heller ikke alltid et solid grep om dagens utfordringer og realiteter, men lovet optimistisk, og overbevisende, at det var «morgen i Amerika ». Og folket elsket ham.

Nå ser det ikke ut til at Sarah Palin spiller på det vinnende laget. Det er Barack Obama og Joe Biden som har valgvinden i ryggen etter to uker som har vært et rent mareritt for republikanerne og John McCain. Men valgvinden burde egentlig vært en heftigere kuling etter at Wall Street har kollapset, storbankene går nedenom og Sarah ter seg som en dust på TV og blir til revymat i alle kanaler.

McCains tilhengere satte trolig ny Guinness-rekord ved å holde pusten i samfulle 90 minutter før de kollektivt pustet lettet ut og jublet over at deres egen Sarah hadde stått støtt på sine, for anledningen, svært høye hæler, og snakket lyst og ledig rett til kjernevelgernes hjerter. Six-pack Sarah, hockeymom og politisk pitbull med leppestift berget John McCains valgkamp da den befant seg i grøfta foran landsmøtet i St. Paul med en takketale for nominasjonen som fikk CNNs Wolf Blitzer til å utbryte at «en stjerne er født». Foran torsdagens møte på Washington University i vippestaten Missouri var hun blitt en klamp om foten for McCain. Hun gjenoppsto antakelig på torsdag som en legitim annenfiolin, men nådde ikke stjernestatus, selv om Rudy Giuliani påsto at hun var det beste han noen gang har sett.

John McCain hadde trengt at hun gjorde det enda et hakk vassere for å innhente det forspranget som det økonomiske sammenbruddet har gitt Barack Obama.