Presidenten

Thorbjørn Jagland fikk et tilbud han ikke kunne avslå.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I lang tid før partilederne og SVs komité av forhandlingskontrollører slår leir på Soria Moria, har det foregått en hard dragkamp om den rødgrønne regjeringens utenrikspolitiske kurs. Kristin Halvorsens foredrag på Norsk Utenrikspolitisk Institutt var et av innspillene. Oppslaget i Aftenposten om utenriksministerposten, der Erik Solheims kandidatur ble skrevet opp, mens Thorbjørn Jaglands ble avskrevet, var et annet. Åslaug Hagas veto mot Jagland var et tredje innspill i det som så ut som en kampanje, og Dagsavisens sterke lansering av Thorbjørn Jagland som stortingspresident, muligens et fjerde.Tirsdag kom den telefonen Thorbjørn Jagland hadde håpet ikke skulle komme. Den fra Jens Stoltenberg med tilbudet han ikke kunne avslå, - om å bli Arbeiderpartiets kandidat til vervet som stortingspresident. Det er et ærefullt verv, som formelt rangerer nest etter kongen, men som i våre dager går til en politiker uten framtid i partipolitikken der beslutningene tas. Han trer nå ut av den og skal representere hele Stortinget, parlamentarismen som system og statsordning. Det gir en politiker som Thorbjørn Jagland en ny plattform og en ny arena, men det var ikke på den han helst ville ha spilt. I tilbudet fra Jens Stoltenberg lå samtidig en avgjørelse Jagland hadde håpet ville gå en annen vei. Tilbudet var den definitive beskjeden om at han ikke kom til å bli spurt om å bli utenriksminister igjen.

Påtroppende statsminister Jens Stoltenberg står i den underlige situasjon at hans regjeringspartnere offentlig og halvoffentlig har nedlagt et slags politisk veto mot Thorbjørn Jagland som utenriksminister. Han er for tydelig og erklært tilhenger av norsk medlemskap i EU og for kritisk til både SV og Senterpartiet. Trekket med å parkere ham som stortingspresident eksponerer samtidig selvmordsklausulen også i denne regjeringsdannelsen. EU forblir tabu.Jagland er i dag Arbeiderpartiets fremste utenrikspolitiker som leder av utenrikskomiteen, tidligere statsminister, utenriksminister, medlem av Mitchell-komiteen og mangeårig leder av Midtøsten-komiteen i sosialistinternasjonalen, blant mye annet. CV-en gjør ham til den selvskrevne utenriksministerkandidaten, men bare på papiret.

Det er ingen hemmelighet at forholdet mellom Stoltenberg og Jagland ikke er særlig kameratslig. Men Stoltenberg risikerer å snuble i starten både i forhold til deler av sitt eget parti og til de andre partiene i Stortinget dersom dette framstår som om SV og Sp kan legge ned veto mot den utenrikspolitikken Thorbjørn Jagland står for. I hele etterkrigstida har norske regjeringer søkt bred støtte i Stortinget for landets utenrikspolitikk. SV har gjennom tretti år utgjort mindretallet og avvikeren, noe som dette personvalget også understreker. I sine svært lojale kommentarer i går uttrykte Jagland forståelse for at det ville ha vært vanskelig for Jens Stoltenberg å oppnå enighet i koalisjonen om ham som utenriksminister. Det reiser selvsagt spørsmålet om den nye regjeringens kurs. Skal hovedvekten ligge på en nødhjelps- og bistandsprofil? Og mindre på NATO, EU og forholdet til USA? Eller på utfordringene i nordområdene som tidligere statssekretær hos Jagland, Espen Barth Eide, nylig erklærte som Norges viktigste, framtidige strategiske utfordring?

Et av de få operative elementer det fiaskopregete toppmøtet i FN klarte å enes om, var en rett til å intervenere for å beskytte sivilbefolkning mot folkemord, noe som kan innebære et forkjøpsangrep. I FN-sammenheng vil det skje etter vedtak i Sikkerhetsrådet. Men parallelt foregår en debatt, særlig i USA, om en videreføring av Bush-regjeringens «koalisjoner av villige», fortrinnsvis demokratier, som kan gå til aksjon dersom Sikkerhetsrådet er lammet av et veto. Hva da?I fire år har Jagland vært den stødige utenrikspolitikeren som også bidro vesentlig til å utstyre statsminister Kjell Magne Bondevik med ryggrad og en formulert politikk høsten 2002, da USA forberedte invasjonen i Irak. I ettertid har Bondevik med rette vært stolt over at Norge ikke støttet invasjonen, og erklærte at den ikke hadde tilstrekkelig støtte i folkeretten. Men han trengte Jagland og Stoltenberg for å kunne overkjøre sin egen utenriksminister.