Presidentens fryktpolitikk

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

President George W. Bush leser de nye konklusjonene om Iran fra USAs spionorganisasjoner som en bekreftelse på sine tidligere advarsler. Iran var farlig, er farlig og vil forbli farlig dersom landet får tilgang på kunnskap som trengs til å lage atomvåpen, sier han. Det kan være riktig nok, men det er ikke poenget. President Bush, visepresident Dick Cheney, og deres støttespillere, har fått verden til å frykte at USA kunne gå til militært angrep på det iranske atomvåpenprogrammet, med helt uoversiktlige følger.

De republikanske presidentkandidatene har fulgt opp med machoerklæringer om at de ikke ville nøle med å sette inn militære virkemidler for å hindre Iran i å skaffe seg atomvåpen.

I 2005 konkluderte de amerikanske spionorganisasjonene med at Iran var i ferd med å skaffe seg både kunnskap, teknologi og kjernefysisk materiale av våpengrad. Nå er konklusjonen at atomvåpenprogrammet stanset i 2003, og at det ikke foreligger etterretning som tyder på at det er gjenopptatt. Bush hevder at han først fikk vite dette på tirsdag i forrige uke.

Vi er enige med senator Joe Biden i at det ikke står til troende. Det virker mest som et forsøk på dempe kritikken mot de krigerske uttalelsene som Bush er kommet med tidligere i høst.

Kampen om hvem som skal etterfølge Bush har pågått i ett år allerede. Det har ligget en uuttalt frykt under valgkampen om at president Bush ville gjøre noe drastisk for å hindre at etterfølgeren blir en demokrat, og gjøre også valget neste år til et valg i frykt, slik som i 2004. Et militært lynangrep på iranske atomlaboratorier og liknende installasjoner, kunne tenkes å tjene et dobbelt formål: svekke Iran og svekke demokratene.

Det er nå forhåpentligvis blitt umulig. Konklusjonene i den nye rapporten fjerner krigsopsjonen.

Vi tolker denne rapporten, som ble delvis nedgradert og offentliggjort fordi den viste avvik i forhold til den forrige, som et tegn på at amerikanske institusjoner begynner å finne tilbake til sine egentlige funksjoner i det amerikanske, politiske systemet etter Bush-periodens forsøk på å underordne dem presidenten, alle sammen.