Presidentens innrømmelse

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Amerikansk politisk historie er full av hele løgner, halve sannheter og grove forvrengninger. Ned gjennom historien har villedningen av velgerne variert fra det milde til det katastrofale, som i forbindelse med Vietnam. Resultatet er blitt at velgerne møter sine politiske ledere med skepsis, mistro og en forventning om at politikerens framstilling av en sak er helt avhengig av om politikeren kan tjene på den. Denne holdningen er en av årsakene til at amerikanske politikere siden Richard Nixon måtte gå av i 1974, har framstilt seg i offentligheten som antipolitikere og drevet valgkamp mot Washington.

Nå har president George W. Bush gitt et nytt bidrag til velgerkynismen. Terrorangrepene 11. september 2001 fikk velgerne til å slutte helt og fullt opp om Bush, som før angrepene slet tungt med velgernes tiltro etter det omstridte valget i 2000. Oppslutningen om presidenten holdt seg himmelhøy svært lenge, og dalte bare litt før den på nytt steg til himmels da USA invaderte Irak i vår.

Helt bevisst har presidenten og hans talsmenn latt det skinne gjennom at begrunnelsen for invasjonen i Irak var å finne i USAs behov for å forsvare seg mot nye terrorangrep etter angrepene på World Trade Center og Pentagon. Resultatet er at to tredjedeler av det amerikanske folk tror Saddam Hussein sto bak terrorangrepene for to år siden. Visepresident Dick Cheney er en av sjefhaukene i regjeringen. Sist søndag gikk Cheney over streken slik at president Bush på onsdag omsider måtte innrømme åpent at det ikke foreligger noen bevis for at Saddam Hussein var delaktig i terrorangrepene 11. september. Det er forståelig om alle som husker de mange forsøkene på å knytte terrorpilot Mohammed Atta til et angivelig møte i Praha med Saddams etterretningssjef, reagerer på presidentens innrømmelse med et kynisk skuldertrekk og en konstatering av at her er nok en politiker med et omtrentlig forhold til sannheten.

Men også presidentens tilsynelatende ærlighet har en plass i politikken: Presidentvalgkampen er i gang, og Bush trenger et forsvar mot anklager om at han villedet velgerne før invasjonen i Irak.