Pressens First Lady

Katharine Graham gjorde Washington Post til USAs mektigste avis. Selv var hun en periode mektigere enn landets president.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- TRYKKER DERE DEN storyen, skal Katie Graham få puppene sine klemt i en enorm rullemaskin, tordnet John Mitchell til Carl Bernstein under Watergate-skandalen. Mitchell var tidligere justisminister og den mektige formannen i komiteen for gjenvalg av president Richard Nixon. Bernstein var en av de to unge reporterne som avslørte skandalen. Graham var eier og ansvarlig utgiver av Washington Post, avisa der Bernstein og Bob Woodward rullet opp det som så ut som et tredjeklasses innbrudd i juni 1972, men som ble den største politiske skandalen i Washingtons historie. To år etter gikk Nixon av, Mitchell ble puttet i fengsel sammen med en hel gjeng av Nixons folk, mens Woodward, Bernstein og Graham fikk heltestatus.

TIRSDAG DØDE Katharine Graham etter å ha falt og slått hodet sitt. Ikke bare beholdt hun sin posisjon i alle år etter Watergate. Hun ble en levende legende, omsvermet av alt som teller i Washingtons elite. I en periode overgikk hennes egen makt selveste presidentens. Hun bygde et medieimperium etter at hun overtok en middels lokalavis etter ektemannens selvmord i 1963. Alle trodde at husmoren fra Georgetown med fire barn ville selge avisa og leve av formuen. I stedet tok hun selv over.

WATERGATE ER SIDEN blitt selve begrepet på pressens makt og det som litt moteriktig kalles undersøkende journalistikk. Og vi må vel innrømme vi følte en smule yrkesstolthet - om den var aldri så ufortjent - der vi i august 1974 satt i det internasjonale pressesenteret et steinkast fra Det hvite hus. På TV så vi Nixon forlate verdens mektigste post ubegripelig viftende med V-tegnet. Gjennom vinduene hørte vi helikopteret lette.

Katharine Grahams rolle i dette dramaet var viktig. For hun tok sjanser. Sin modigste avgjørelse tok hun i 1971, da hun trosset alle advarsler og trykte de såkalte Pentagon Papers - Forsvarsdepartementets topphemmelige rapport om Vietnamkrigen - uten å vente på domstolene. Hadde Høyesterett dømt avisa, ville det neppe blitt noe Watergate. Da hadde Washington Post ligget med brukket rygg, og Graham vært en slagen dame. Ti år tidligere hadde New York Times bøyd seg for president Kennedys bønn og lot være å røpe planene om invasjonen i Grisebukta på Cuba. Det ble en katastrofe - for Kennedy.

MEN GRAHAM OG HENNES sjefredaktør Ben Bradley nektet å bøye seg for det enorme presset både fra Det hvite hus og andre maktsentre under Watergate-saken. De støttet de unge journalistenes utrettelige jobbing, som til slutt sendte Richard Nixon hjem til California i vanære.

For det må ikke glemmes at det gikk lang tid før andre medier «tente» på Watergate. I stedet ble Nixon gjenvalgt i et valgskred, tiljublet av de fleste aviser. Her hjemme ble hans utenriksminister Henry Kissinger tildelt Nobels fredspris, ja, stortingspresident Bernt Ingvaldsen fra Høyre ville gi prisen til Nixon. Venstres Helge Rognlien og Senterpartiets Einar Hovdhaugen forlot Nobelkomiteen i protest.

I ALL DEN HYLLESTEN som blir Katharine Graham til del i disse dager, hører også bildet av en uhyre dyktig forretningskvinne med. Hun kunne være beinhard. Den hardeste kampen kjempet hun mot typografene, som hun mente hadde altfor stor makt i avisa. Da de gikk til streik, ødela de pressa slik at hun ikke kunne hyre inn uorganiserte trykkere. Men avisa kom ut fra et pirattrykkeri langt utenfor Washington. Etter flere måneders streik ga typografene opp. Da Graham som pensjonist ga ut sin biografi, som hun fikk Pulitzer-prisen for, viet hun streiken langt mer plass enn Watergate. Den var åpenbart viktigere for avisas utvikling.

SÅ FÅR DET VÆRE ET tragisk paradoks at den virkelige helten fra Watergate, den unge vaktmannen Frank Wills, som oppdaget innbruddet i demokratenes valgkontor og varslet politiet, døde lutfattig sist høst, ensom og glemt. Det var ikke penger til noen begravelse engang.