Pressens ofre

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Tidligere når toppledere i næringslivet gikk på dagen, ble det gjerne begrunnet med at de plutselig hadde fått et intenst behov for å bruke mer tid på familien. Hensynet til familien ble kodeord for at de i praksis hadde fått sparken. De seinere åra er det blitt mer vanlig å skylde på mediepresset.
  • Parlamentarisk leder i KrF Jon Lilletun bruker for sikkerhets skyld begge unnskyldningene for at han ikke vil bli ny leder i KrF. Bestefar Lilletun vil bruke mer tid sammen med familien og har dessuten sett på nært hold hvilket mediekjør Valgerd Svarstad Haugland ble utsatt for. Det har skremt både ham og familien.
  • Dermed har Lilletun senket opptakskravene til medieofrenes forening enda et hakk. De fleste politikere og toppledere venter i hvert fall til de havner på forsidene før de skylder på pressen. Men da nøler de heller ikke. Det er dessverre blitt stadig mer vanlig at voksne, ressurssterke mennesker som aktivt har søkt seg til framskutte maktposisjoner, prøver å framstille seg selv som uskyldige medieofre. Altfor ofte klarer de dermed å vri søkelyset bort fra sakens innhold og over på budbringeren. Enten det er partiledere som er i politisk strid, eller toppsjefer som begår lovbrudd, griper de til den avmektige offerrollen straks journalistene begynner å ringe. Næringslivsfolk har til og med dannet en egen støtteforening for medieofre, og selv domstolene har latt seg friste til å redusere straffeutmålingen for økonomisk kriminalitet på grunn av bred medieomtale - som om det i seg selv er en straff.
  • Politikere og andre samfunnstopper som har stor innflytelse over mange menneskers liv, kan ikke unndra seg pressens søkelys når det føles ubehagelig. Snarere er det det kritiske søkelyset som er pressens viktigste funksjon. Det vet nok makta altfor godt, men de liker det dårlig og vil helst få te seg i fred. Derfor vekker det oppsikt når Statoil-sjef Olav Fjell etter sin avgang tar ansvaret selv og sier noe så selvfølgelig som: Nei, jeg er ikke et medieoffer.