Pressens skilleveier

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vi er inne i en medierevolusjon. Papiravisene gis få år å leve. Framtida er elektronisk. Det gjør journalistikken annerledes. Nye aktører melder seg som deltakere på mediearenaene. Hvem som er journalist og hvem som er leser blir uklart. Da er det tid for å se seg tilbake og vurdere hva som er godt og hva som er dårlig ved det som var.

Derfor feirer Norsk Presseforbund neste år sitt 100-årsjubileum med et firebinds verk om norsk(dansk) presse fra 1600-tallet til i dag. Det blir den første sammenhengende pressehistorien her i landet.

Mediehistorikeren Henrik G. Bastiansen er en av bidragsyterne til verket. I forkant har han nettopp utgitt en gjennomgang av den norske partipressens glansperiode fra 1945 til dens avvikling. (Lojaliteten som forsvant. Pressehistoriske skifter nr. 11-2009) Det er en dramatisk avviklingshistorie drevet fram av generelle utviklingstrekk og politiske enkelthendelser. Forutsetningene var knyttet til utdanningssamfunnet, ungdomsopprøret, nye samfunnsvitenskapelige analyseredskaper og innsikter. Avviklingen skulle gi bedre opplysning og mindre propaganda og en mer profesjonell journalistikk.

Det som satte det hele i gang var EF-saken som viste på overbevisende måte avisenes svekkede evne som propagandamedier: 90 prosent av avisopplaget var for EF-medlemskap, mens flertallet av velgerne sa nei. Dermed måtte det stilles spørsmål ved selve begrunnelsen for partipressen, dens rolle som del av det politiske apparatet. Forutsetningene lå imidlertid i utviklingstrekk ved 1960-tallet. Men i løpet av det nærmeste tiår ble partipressen feid på havet og innen 1980-åra var omme var også sporene etter den borte. Den siste partigruppen av aviser som forsvant var A-pressen. Til gjengjeld ble den omdannet i samsvar med de mest fundamentale kapitalistiske prinsipper. Den ble organisert som konsern.

Fra 1990-tallet er også det som var igjen av politiske og ideologiske holdninger fra partipressens tid blitt borte. Ideologiske nyanser er knapt merkbare. I dag er det ingen klar politisk forskjell mellom den gamle Høyre-tanta i Akersgata, Aftenposten og det kulturradikale Dagbladet, akkurat som det ikke er mulig å se holdningsmessig forskjell på Adresseavisen og Bergens Tidende.

Hva forsvant så med avviklingen av partipressen, spør Bastiansen, og svarer: For det første forsvant det omfattende organisatoriske apparatet som politikere og pressefolk hadde skapt for å drive systematisk massepåvirkning av leserne. For det andre forsvant partijournalistikken utformet på detaljnivå for å støtte de enkelte partier. Og for det tredje ble de store meningskonfliktene som ble båret fram på vegne av partiene borte fra avispaltene.

Med avpartifiseringen endret pressen karakter. Mediene etablerte seg som et selvstendig system i en utvidet offentlighet. Pressen skapte en egen måte å betrakte verden på når lojalitetsbåndene til partiene ble brutt. Avisene sluttet å være organer som kjempet for en ideologi og et parti til å bli organer i permanent opposisjon. De ble avhengig bare av sin egen uavhengighet. Pressen ble virkelig den fjerde statsmakt, en vaktbikkje for all makt.

Når det gikk så kvikt å kvitte seg med partipressen, er det naturlig å spørre om hvorfor den i sin tid kom. Medieprofessor Svennik Høyer har tidligere vist at avisene valgte å knytte seg til partiene fordi de der kunne erobre et marked. Men Bastiansen har en annen og overraskende konklusjon: Partipressen var en viktig del av det moderne gjennombrudd. Den var både moderne og profesjonell. Etter min mening var den dessuten en viktig del av demokratiets framvekst etter 1905. Partipressen ble en del av en organisasjonskultur som hadde arbeiderbevegelsen som forbilde. Arbeiderpartiet var som kjent tuftet på en leninistisk modell der alle ledd i organisasjonen hadde som formål å fremme partiets politikk. Etter mønster av Ap ble alle partiene hærer i felt, med avisene som en viktig aktør ikke på flanken, men midt i formasjonen.

Nå er en ny revolusjon startet og den uavhengige papiravisen står også foran sin død, blir det sagt. Internett er papiravisen overlegent bl. a. fordi det er interaktivt. Det kan levere nyheter på bestilling og slik løse de økonomiske utfordringene, hevder entusiastene. Det lyder merkelig. Partipressen sprang ut av opplysningsprosjektet: Leseren skulle opplyses av journalisten fordi hun kunne noe leseren ikke kunne. Den uavhengige journalist har nok tapt autoritet uten et parti i ryggen. Men når leseren skal fortelle journalisten hva han skal skrive, blir hele forholdet snudd på hodet. Det lyder demokratisk, men styrker neppe demokratiet. Kanskje har den uavhengige papiravis bedre utsikter enn de postmoderne nettnerdene tror 100 år etter at Norsk Pressforbund ble skapt?