Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Pressens svikt

Norsk presse kjemper i disse tider en eksistenskamp, ifølge bransjens redaktører. Kampen står om fortsatt momsfritak og/eller pressestøtte i milliardklassen, for å stille det trykte nyhetsord i en konkurransedyktig posisjon vis-à-vis andre medier.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg sympatiserer med redaktørene i denne kampen. Jeg tror som dem at den skrevne pressen har en kulturell og politisk funksjon som andre medier ennå ikke fyller. Årsaken er at selve den tekstmengde som produseres i en gjennomsnittlig norsk avis, går mange ganger utenpå et hvilket som helst annet medium. Og som fellestilbud gir pressen en variasjon i informasjonsbredde som ingen andre medieformer kan drømme om å levere. Betydelige overføringer av en eller annen art er antakelig nødvendig for å sikre denne funksjon, i alle fall i noen år framover.

  • Men dette forutsetter selvfølgelig at pressen lever opp til disse forventningene, og gir oss den skrevne informasjon som er nødvendig for å utfylle TV-bilder og radiolyder, tilføre dem et mål av analyse og debatt, av alternative informasjoner og utdypende stoff.
  • I tida fra onsdag 31. mars til tirsdag 6. april har pressen totalt og fullstendig sviktet denne oppgaven. Mens krigen i Kosovo har rast, og folks behov for informasjonsbredde og alternative forklaringer har vært større enn på lange tider, har norsk presse tatt fri. Av bransjemessig bekvemmelighet har avisene holdt kollektivt lukket gjennom samfulle fem dramatiske dager.
  • Dermed er TV og radio blitt stående helt alene om å fylle informasjonsoppgavene i samfunnet. Og med hvilke følger? Opinionsdanningen har vært overlatt fjernsynets ekstremt emosjonelle billedsuggesjon, som uten motforestillinger, uten spørsmål, uten analytiske vinkler, ja, med minimalt av språklig formulerte temaer overhodet, har fylt vår oppmerksomhet.
  • Ingen kritikk av fjernsynet i denne forbindelse. Både Dagsrevyen og TV2-nyhetene har denne påsken fylt sine sendinger seriøst og kompetent. Men som alle forstår: Det antall setninger, den mengde informasjon av forklarende og diskuterende art som en TV-sending gir, er praktisk talt lik null. I dette medium er det emosjonene som rår - tårene, gråten, det visuelt hjerteskjærende - ved siden av den alltid underliggende norske selvhevdelse («Luftbrua til Norge»). Det er ikke noe galt i dette, selvfølgelig. Det som er galt, fullstendig og grunnleggende galt, er at denne følelsenes journalistikk får fylle rollen som informasjonsmonopol i en krise preget av kompliserte og motsetningsfylte mønstre, der spørsmål om årsak og dynamikk selvfølgelig ikke kan reduseres til effektive billedvinkler av tårer og sorg.
  • De av oss som har hatt anledning til å lese en svensk eller dansk avis innimellom fjernsynsbildene i denne nasjonale pressetørke, vil ha erfart at pressen i en nyhetssammenheng som denne har en helt spesiell oppgave. Det er bare skrevne ord som kan forklare en begivenhetsstrøm som katastrofen i Kosovo, og gi svar på de spørsmål vi alle stiller: Hvorfor? Med hvilken hensikt? Av hvilke årsaker hender dette?
  • Denne oppgaven har norske avisutgivere frivillig og fullstendig oppgitt. Jeg er redd for at de dermed har gitt sine lesere det signal at de egentlig ikke tror på sin egen oppgave i informasjonssamfunnet.
  • Men et medium som ikke tror på seg selv, og som ikke sørger for å være til stede når det trengs, hvorfor skal samfunnet bruke offentlige milliarder på det?