Pressens verdier

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Verdikommisjonen vil vurdere pressens etikk og verdier, og har derfor organisert et prosjekt med et slikt formål. En gruppe personer i og utenfor mediene skal gjennomgå utvalgte aviser og avgi en rapport om den etiske tilstanden. Innfallsvinkelen er akkurat så fantasiløs som man kunne vente seg fra Verdikommisjonen. Verre er det at pressens egne folk og organisasjoner lar seg trekke med i et prosjekt som er en sentral del av Bondevik-regjeringens politiske program. Her ser vi en tvilsom blanding av kristen sentrumspolitikk og statlig innblanding i pressespørsmål.
  • Det er en grunnleggende forskjell på mediekritikk og medieforakt. Blant Verdikommisjonens fem granskere finnes flere som høylytt og i årevis har gitt uttrykk for sin alminnelige forakt for løssalgsavisene. Så er de også plukket ut og skal ledes av Klassekampens tidligere redaktør Sigurd Allern. Det lever vi godt med. Men ingen kan vente at vi skal ha tillit til folk som ved enhver gitt anledning øser ut sin emosjonelle forakt for sentrale deler av norsk presse.
  • Det er både naturlig og ønskelig at kontroversielle aviser blir diskutert og vurdert. I Dagbladet opplever vi det hver dag. Noe helt annet blir det når det opprettes en etisk veiestasjon i statlig regi. Den kommer til å stå i veien for debatten om andre og viktige spørsmål som både mediene og deres organisasjoner lenge har skjøvet under teppet. Et eksempel på det er kildenes økende innflytelse på nyhetsformidlingen, et annet den tiltakende eierkonsentrasjonen som bidrar til å uniformere journalistikken i aviser og fjernsyn.
  • Verdikommisjonens presseprosjekt faller dessverre inn i et mønster som er blitt til over flere år. Det handler om normering og tilpasning av mediene, ikke om mangfold. Men det etiske nivået i norsk presse i dag er ikke noen trussel mot ytringsfrihetens kvalitet. Det er den tause ensrettingen av verdier og holdninger som er farlig.