Presset i kne

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET SITTER en drapsmann på tiltalebenken i NOKAS-saken. David Toska innrømmet i går at han vet hvem som skjøt Arne Klungland. Tidligere har Johnny Thendrup erkjent det samme. Men alle som kjenner sannheten holder kjeft. Gjennom en kollektiv nektelseslinje skal drapsmannens identitet holdes skjult. Det utfordrer vår rettferdighetssans og vår solidaritet med Klunglands etterlatte. Framfor alt viser det en avgrunn mellom folks rettsfølelse og de kriminelle normene.

DAVID TOSKA forsøkte å rette opp dette bildet i går. Borte var den strategiske ransingeniøren med rett rygg og et lekende smil om munnen. I stedet så vi en Toska i returrommet - en person på defensiven som kjempet med å holde tårene unna og som måtte be om pause da presset ble for stort. Han innrømmet å ha ødelagt mange liv, også sitt eget. Han tok på seg ansvar for at ranet endte med et dødelig skudd. Toska sa at Klunglands død gikk så innpå ham at han ble en zombie: Han forsvant ut av seg selv og ble et skall. Ikke minst prøvde Toska å overbevise domstolen om at han har evner til å legge det kriminelle livet bak seg.

DOMMER HELGE BJØRNESTAD er imidlertid en mann på evig jakt etter krokodilletårer. Etter at Toska i opptil flere minutter hadde prøvd å vise fram sine humane egenskaper og følelser, ble han brutalt klipt av. Bjørnestad ville ha Toska til å veie angeren mot det faktum at han nekter å oppgi drapsmannens identitet og slik forlenger de etterlattes lidelse. Det skjedde med svovelpredikantens kraft og overbevisning og satte selvfølgelig David Toska sjakk matt.

DET MORALSKE spørsmål dommeren reiste reflekterer hva de fleste mener og føler om kjernen i NOKAS-saken. Men det er ikke det samme som at det er riktig av rettens administrator å reise det på en måte som forteller hva han mener om tiltaltes troverdighet og moral. Kanskje bør Helge Bjørnestad lytte til sin kollega, tingrettsdommer Tor Langbach. I den juridiske fagboka «Forsvareren» skriver dommer Langbach: «Dommerens avhør skal være objektivt og nøkternt. Det er ikke dommerens oppgave på dette stadiet å gå i strupen på tiltalte, hvis hans forklaring ikke virker troverdig. Aktor har friere tøyler».

RANSLEDER TOSKA har likevel større problemer enn at dommeren tidvis synes å opptre som hjelpeaktor. Hans fremste problem er ham selv og den plan han følger i retten. Denne planen virker som en typisk Toska-konstruksjon: Vanntett i teorien, full av hull i praksis. Svakheten i Toskas strategi er en grunnleggende motsetning mellom metode og mål. På den ene side tviholder han på den kriminelle kulturens normer om grenseløs lojalitet innad. På den annen side må han vise at han evner å bryte med dette for å unngå forvaring som i prinsippet kan vare livet ut. I det viktigste øyeblikket i sitt liv klarer han ikke foreta det avgjørende valget.

DENNE POSISJONEN som dobbeltmenneske undergraver Toskas mulighet til å unngå forvaring. Det krever bl.a. annet at han har troverdighet og kan sannsynliggjøre et brudd med en kriminell livsstil. Sterkt forenklet kan man si at forvaring handler om ett spørsmål: Har den tiltalte en sjel som lar seg redde? Hvis svaret blir nei, kan samfunnet sperre David Toska inne og kaste bort nøkkelen.