Prest og kolera

Våre foreldre hadde Gerhardsen. Vi fikk Bondevik. La barna slippe Høybråten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VI SKULLE AKKURAT

legge om til sommer på alle fire hjul. Med überkjekke programledere i alle kanaler og nostalgiske deLillos på øret. Sånn er nå engang sommerritualene i verdens fredeligste hjørne. Her har vi to måneders fritidshatt og jordbær, sandaler og makrell, shorts og nypoteter med smør og agurksalat. Eller som statsminister Bondevik forkynte i Aftenposten dagen før han meddelte verden at han ikke tar gjenvalg: «Norge er et godt land å bo i - for de fleste.» Han hadde valgt seg en kongelig tittel på artikkelen: «Hva jeg vil for Norge». Det var da jeg forsto at han var på vei ut av politikken. «Nestekjærligheten kjenner ingen landegrenser,» skrev han nemlig. «Mennesket lever ikke av brød alene,» skrev han. Bondevik snakker sånn når han hever seg over hverdagspolitikken og blir bibelsk. Så ble det klart. Heretter vil Bondevik bare være statsminister. Etter valget 2005 er det nok pent slutt, og noen gnir seg allerede i hendene. Jeg spør heller: Hvem skal nå «brenne for de fattige og forfulgte»? Erna Solberg? Lættis, som fjortisene sier.

GJENNOM ET LANGT LIV

med Bondevik har nasjonen lært å tilegne seg uttrykk som «kjerneverdian», «familieverdian», «sentrumsalternativet», «himmelsk fotball», «mobbeoffran», «homofil praksis» og, etter høsten 1998, «en depressiv reaksjon» eller «en Bondevik». Våre foreldre hadde Gerhardsen og de harde trettiåra. Vi fikk Bondevik. Bondevik var 68-ernes straff for å hengi seg til totalitære ideologier og kvinnekamp under påvirkning av til dels lovlige rusmidler. Det moderne KrF er nemlig, hvis noen husker så langt, tuftet på abortkampen og vernet av det ufødte liv - mot kvinnens rett til å bestemme selv.

ABORTKAMPEN FORENTE

ikke bare de tradisjonelle kristelige verdiene med en ny generasjon KrF-ere, barn av høyere utdanning, langt hår og radikale samfunnsstrømninger. Den åpnet lenge for borgerlig samling og kunne samtidig friste en og annen kristensosialist vekk fra aborttilhengerne på venstresida. Det var abortkampen som gjorde partiet viktig gjennom store deler av 70-åra, som ideologisk knallhard og kompromissløs bastion. At saken er like viktig for partiet i dag, kan vi se av den nye restriktive bioteknologiloven. Partileder og ny sosial- og arbeidsminister Dagfinn Høybråten fører en kamp for vern av livet etter unnfangelsen, som er minst like innbitt som den gang da Bondeviks gamle læremester, Lars Korvald, styrte partiet. Torsdag denne uka sa Bondevik på TV at hans største politiske skuffelser var «at regjeringa måtte gå på en miljøsak i 2000. Og at vi fortsatt har fri abort». I går oppgraderte han Høybråten til superminister med vide fullmakter. Hvem skal nå sørge for at våre barn får full sykelønn?

INNTIL KJELL MAGNE

kom inn i partiet som KrFU-formann i 1970, tilhørte partiet fortida, preget av gubbevelde og en snever ambisjon om å styrke kristendommen innen politikken. Bondevik-generasjonen innførte samtidas nye verdier, noe de kalte en sosialetisk ideologi som handlet om å skape en mer rettferdig verden og ta ansvar for en helhetlig politikk på alle samfunnsområder. Ikke som sosialist eller kapitalist, radikal eller borgerlig. I stedet utarbeidet han sitt tredje alternativ, brubyggeren i sentrum. Og lyktes så ettertrykkelig at når han nå trekker seg tilbake, så sitter det sannelig en rank og ren Høybråten der og kan mer enn å forsvare kjerneverdian mot gudløse venstrekrefter. Nei, Bondevik ble aldri 68-ernes mann. Heller ikke fiende. Det hadde han ikke temperament til. Mer som en stein i skoen, irriterende og bestandig tilstedeværende. Slu og beregnende, mente noen da han klatret så flinkt til topps i partiet og seinere regjeringer før han nå vinker til folket på vei til Mille-Marie og kongsgarden. Kjedelig og fargeløs, men behagelig, sa andre.

BONDEVIKS STYRKE

var aldri den sterke replikken vi kan huske og sitere, verken på godt eller ondt. Hans tale er snarere sånn passelig, som det sømmer seg en midtens mann. Passe klar, passe på den ene og den andre siden. Eller som han sier i boka «Midtbanespilleren» til politisk journalist Erling Rimehaug om tida da abortsaken truet med å splitte partiet og spolere sjansen til å få være med og danne regjering: «Jeg var Korvalds disippel, men Kristiansens nestformann, og måtte ta hensyn til dem begge.» Slik har han tjent både Rakel og Lea i snart 32 år. Gi mannen et bispedømme.