Presthanda

Dagfinn Høybråten er tydeligere enn Kjell Magne Bondevik. Han øver et kristen-trykk som avler mottrykk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HVA GALT HAR egentlig Dagfinn Høybråten gjort, som har provosert så mange utenfor sin egen menighet? Her på KrFs landsmøte i Tønsberg høster han applaus og jubel. Men det gjør alle partiledere på landsmøter fire-fem måneder før et valg. Men hva har skjedd med KrF de siste åra, og spesielt under hans lederskap? Den kristne profilen er blitt tydeligere. Nå får velgerne igjen følelsen av at de må være kristne for å stemme KrF. «Den klamme presthanda» er kommet tilbake. Det var SV-dronninga Hanna Kvanmo som brukte uttrykket da hun betakket seg for fysisk medfølelse fra daværende KrF-leder Kåre Kristiansen i Stortingets vandrehall, da SV hadde mistet de fleste stortingsrepresentanter i 1977. «Sjå tel å fløtt\' den klamme presthanda di,» var Kvanmos kontante avvisning. Kristiansen framkalte noe av den samme aggresjon blant radikale kvinner som Høybråten gjør i dag.

HØYBRÅTEN assosieres med en tidsjustert utgave av den samme, konservative fløyen i KrF som Kristiansen. Han er mot kvinners rett til selvbestemt abort, mot forskning på befruktede egg, mot at homofile par skal kunne bli adoptivforeldre, mot å gjøre ekteskap kjønnsnøytrale. For øvrig er han mot tobakksrøyk i sin alminnelighet og på utesteder i særdeleshet. Ham vil vi ikke se med sigar og et glass vin. Høybråten har latt oss gjenoppdage det klassiske kristne mennesket i politikken. Hans landsmøtetale kunne vært en predikants preken. Han representerer ikke ydmykt et verdisyn, som vi kan velge, dersom vi synes om det. Han roper det ut. Han bruker politikerrollen og statsmakten til å spre det kristne budskap, aktivt. Men ved å framheve kjernefamilien og de kristne dyder så aktivt, virker det ekskluderende.

HAN MENER NOK IKKE så forferdelig mye annet enn Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland. Det bare virker sånn. Målt mot Høybråten, kan vi nesten si at Kjell Magne Bondevik avkristnet partiet. Han trådte inn i Willochs regjering som ny KrF-leder i 1983, og tilpasset seg pragmatisk det faktum at abortloven var innført. I årtiene etter har han opptrådt hyppigere i fotballdrakt enn i prestekjole. Bondeviks KrF var nesten litt raddisaktig. Det representerte motkultur mot Ap-staten, moderniseringen og EU-medlemskapet. Mangeårig beiling fra Ap\'s side legitimerte inntrykket av KrF som et sosialt ansvarlig, nesten-sosialdemokratisk parti. Framtredende Ap-politikere som Thorbjørn Jagland snakket om likhetstrekkene mellom arbeiderbevegelsens solidaritetstanke og den kristne nestekjærlighet.

VALGET I 1997 viste at partiets verdier og motstand mot materialisme og normoppløsning hadde bred støtte utenfor grunnfjellet. KrF snuste på 20-tallet på gallupene, og Bondeviks popularitet steg mot takhvelvingen. Partiet, som blir beskyldt for å ville jage kvinnene tilbake til kjøkkenbenken, hadde selv valgt en kvinnelig leder. KrF sto på «riktig side» da skjelettene fra overvåkingssamfunnet skulle graves fram fra skapene på 90-tallet. Jeg har tidligere skrevet at Bondevik er 99 prosent politiker og 1 prosent prest. KrF hadde appell blant verdikonservative i alle leirer. Partiet var i sine beste stunder spiselig selv blant kristensosialister. Også blant marxister som hadde søkt tilflukt i Senterpartiet og derfra samarbeidet om å virkeliggjøre annerledeslandet. Sammen sloss de mot monopolkapitalismen og globaliseringens nedbrytende krefter. Bondevik og Svarstad Haugland forførte ukristelige til å tro på en høyere himmel.

NÅ VISER Dagfinn Høybråten KrFs sanne ansikt. Et fromt og religiøst ansikt. Partilederen er ett med partiprogrammet. Han viser oss sine statsrådsvenner for at vi skal vite hvem han er, også langs den politiske høyre-venstre-aksen. Høybråten er tydeligere enn Bondevik. Han vil vinne tilbake velgere som har gått til Carl I. Hagen. Samtidig støter Høybråten fra seg liberale, moderne velgere. Hans kristne offensivitet har avlet et mottrykk fra et sekularisert samfunn som ikke vil ha omkamp om framskritt og likestilling, men som fortsatt mener at alle mennesker har like stor verdi, enten de er kvinner eller menn, enten de er homofile eller heterofile.