Primalhylet

For nøyaktig 50 år siden leste Allen Ginsberg sitt dikt «Hyl» høyt for første gang. Siden har USA aldri vært det samme.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

OKTOBER 1955. San Francisco syder av poesi, jazz og ung villskap. En ny generasjon amerikanske forfattere er rett rundt hjørnet. Ti år tidligere har USA sluppet verdens første atombomber over Hiroshima og Nagazaki. Kloden knaker på sine slitte hengsler. En egen rastløshet sprer seg fra sjel til sjel. Tvers over Amerika krysser unge menn USAs nett av highwayer. Seinere skal de bli kalt beat-generasjonen. Deres bibel blir Jack Kerouacs «On the Road» (1957), en bok som fortsatt er obligatorisk bagasje for backpackere og rotløs ungdom over hele kloden. Men dette var i 1955. Ungdommen trengte en fanfare. Den fikk de i oktober 1955. Noen mener det skjedde trettende oktober, andre holder på at datoen var den sjuende. Det fant sted i et trangt kunstgalleri i et ombygd bilverksted. Det var der og da Poeten Allen Ginsberg for første gang leste opp et dikt han hadde jobbet med de siste månedene. Diktet het «Howl». Enhver som lyttet, forsto at her var de vitne til instant litteraturhistorie.

«HYL» ER ET dikt som på suggererende vis ser USAs unge mennesker som en parade av slitne, fortvilte, fremmedgjorte sjeler. Ordene kunne vært spyttet ut av en saksofonblåsende Dante, setningene vrir seg som ville solovisjoner av et helvete før døden, de er et fortvilet rop fra en tapt generasjon som kom for seint til å bli soldater i den store krigen, men som forstår at krigen fortsetter med andre midler i en såkalt fredstid. Stemningen var tett og ladet i Six Gallery denne kvelden i oktober. Kenneth Rexroth samlet fem mindre kjente, poesiskrivende venner til en live-kveld som på plakaten ble omtalt som «Seks poeter på Six Gallery. Lynskarp, ny, likefram skrivekunst ... en bemerkelsesverdig samling av engler på samme scene som leser sine dikt. Vin, musikk, dansepiker, seriøs poesi, gratis satori. Fri adgang, litt innsamling av penger til vin ... En sjarmerende begivenhet».

LOKALET VAR STINT, kanskje opptil 150 mennesker. Jack Kerouac samlet inn penger og hentet tre kagger med burgundervin. Surrealistiske skulpturer prydet lokalet. Philip Lamantia var første poet ut. Deretter kom Michael McLure, fulgt av Philip Whalen. Så kom Ginsberg, beruset av vin, nervøs, for første gang leste han linjer som i ettertid flammer som hellig skrift: Jeg så min generasjons beste hjerner gå til grunne av galskap, sultende,/hysterisk nakne,/slepe seg gjennom negergatene i grålysninga på jakt etter ei hissig/sprøyte,/engleaktige hipstere som brant av lengsel etter den urgamle himmelske/kontakten med den stjerneglitrende dynamoen i nattas maskineri,/som i fattigdom og filler huløyde og høge satt og røyka i det overnaturlige mørket i kaldtvannskråker som svever over høydedraga i byen i jazzmeditasjoner...

VED SLUTTEN AV hver linje ropte Kerouac et høyt, eksplosivt «Go!». Snart fulgte alle andre etter. Diktet ble lest. Det kunne ikke kalles tilbake. Ei ny tid var i emning. Poesi, rock, jazz, film. Ginsberg, Elvis, Charlie Parker, James Dean. USA rystet i sine kulturelle grunnvoller -   skjelvende, vingeskutt av et kvarters unik poesi. Et hyl til hele verden.